Fagstoff

Norsk film i 100 år

Publisert: 14.08.2013, Oppdatert: 05.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

medieuttrykk  

Huskelappen

Den første norske kinoen ble åpnet i 1904.

 

I 1913 ble Statens filmkontroll og kommunal kinodrift opprettet

 

Den første norske fiksjonsfilmen het Fiskerlivets farer (1906).

 

Den første lydfilmen het Den store barnedåpen (1931).

 

50-tallet var kinoens gullalder.

 

I 2002 ble det innført en ny finansieringsordning for norsk film.

 

Flere nye norske filmer har fått internasjonal annerkjennelse.

 

Ressurser

Kong Haakon 7 kommer til Kristiania i 1905.

 

 

Filmregissør Tancred Ibsen laget den første norske lydfilmen i 1931.Filmregissør Tancred Ibsen laget den første norske lydfilmen i 1931.  

 

Innspilling av filmen Gategutter i Oslo på Rodeløkka i 1949.Innspilling av filmen Gategutter på Rodeløkka i 1949.  

 

Jack Fjeldstad som Jan Baalsrud i filmen "Ni liv" (1957)Jack Fjeldstad som Jan Baalsrud i filmen Ni liv (1957).   

 

Filmregissør Edith Carlmar filmer i Oslo i 1964.Norges første kvinnelige filmregissør, Edith Carlmar, på oppdrag i Oslo i 1964. 

 

Leif Juster i den populære filmkomedien Fjolls til fjells (1957).Leif Juster i den populære filmkomedien Fjolls til fjells (1957). 

 

 

I dag har flere norske regissører innvandrerbakgrunn. 

 

scene fra spillefilmen Kon-TikiDen norske spillefilmen Kon-Tiki (2012) ble Oscar-nominert. Dokumentarfilmen med samme navn fikk Oscar som beste dokumentarfilm i 1950.    

Skuespiller Espen Skjønberg og redaktør Jan Erik Holst viser glimt fra norsk filmhistorie.

Pionertiden

De første norske filmene så dagens lys i årene rundt 1900. Det første tiåret besto filmene av korte reportasjer. Omreisende filmframvisere sørget for at folk over hele landet fikk se levende bilder, blant annet fra Holmekollrennet, Bergensbanen og det store øyeblikket da kong Håkon steg i land på norsk jord i 1905.

Den første norske kinoen som ble åpnet i Oslo (daværende Kristiania) i 1904, ble raskt populær, ikke minst i den voksende arbeiderklassen. Den første norske fiksjonsfilmen, Fiskerlivets farer (Drama paa Havet), ble trolig laget i 1906. Rundt 1910 kunne kinopublikummet underholde seg med fiksjonsfilmer som Den hvite slavehandel og Under forvandlingens lov.

Filmhistoriker Gunnar Iversen kaller disse filmene for attraksjonsfilmer. Miljøet var hentet fra overklassen, og filmene var lett erotiske og pirrende. Filmpioneren Halfdan Nobel Rode sto bak mange av disse filmproduksjonene.

Filmsensur og kommunal kinodrift

I 1913 vedtok Stortinget "lov om offentlig forevisning av kinomatografbilder". Statens filmkontroll fikk da ansvaret for å forhåndsgodkjenne alle filmer som skulle vises offentlig. I 1921 ble det fastsatt aldersgrenser for enkelte filmer som man mente ikke var egnet for mindreårige. Filmsensuren skulle verne befolkningen mot moralsk forfall.

Kinoloven inneholdt også en bestemmelse om at alle som ønsket å drive kino, måtte ha konsesjon (tillatelse) fra kommunen. I de fleste tilfeller ga kommunene denne konsesjonen til seg selv. 1919 ble den kommunale kinodriften samordnet i Kommunernes Filmcentral som sørget for kjøp og distribusjon av filmer over hele landet.

Et narrativt paradigmeskifte

Rundt 1920 ser en ny generasjon norske fiksjonsfilmer dagens lys. Fortellerteknikken blir mer avansert, og publikum trekkes i større grad inn i filmopplevelsen. Iversen kaller dette "et narrativt paradigmeskifte". Filmer som Fante-Anne (1920) og Glomdalsbruden (1926) hadde et sterkt nasjonalromantisk og nostalgisk preg. På 1930-tallet ble filmene mer realistiske og hverdagsnære.

Lydfilmen kommer

Den første norske lydfilmen var filmen Den store barnedåpen  (1931) av Tancred Ibsen. Han sto også bak filmsuksessene Fant (1937) og Gjest Baardsen (1939). Lydfilmen førte til en vitalisering av den norske filmbransjen. Når publikum kunne høre dialogene, måtte jo skuespillerne snakke norsk. Det norske produksjonsselskapet Norsk film a/s ble etablert i 1932, og det ble bygget et stort filmatelier på Jar.

Kinoens gullalder

1950-tallet ble kinoens gullalder. Norge var sent ute med utbygging av fjernsynet. I stedet strømmet folk til kinoene, blant annet for å se den populære Filmavisen. Etablering av bygdekinoene gjorde at folk på små steder rundt om i landet også fikk se de mest populære filmene,

I etterkrigstiden var krigen naturlig nok tema i mange spillefilmer, som i filmene Kampen om tungtvannet (1948) og Ni liv (1957). Men 50-tallet bød også på mange ekteskapskomedier, som Vi gifter oss (1951), På solsiden (1956) og Støv på hjernen (1959). Her møter vi et tradisjonelt kjønnsrollemønster der husmoren er hjemme og tar seg av hus, barn og mann.

Viktige filmregissører i denne perioden var Nils R. Müller, Arne Skouen og Edith Carlmar. Carlmar var den første kvinnelige filmregissøren i Norge. Hennes debutfilm Døden er et kjærtegn (1949) er et eksempel på en norsk film noir-film. Den filmen som fikk mest internasjonal oppmerksomhet, var likevel Thor Heyerdahls film Kon-Tiki. Filmen fikk Oscar som beste dokumentarfilm i 1950.

Storfilmene inntar lerretet

Da fjernsynet kom på 60-tallet, fikk folk levende bilder rett hjem i stua. Som en konsekvens av konkurransen med fjernsynet endret filmmediet karakter. Kinoen skulle gi seerne noe mer, en sterkere opplevelse. En rekke amerikanske storfilmer ble kassesuksesser. Det ble også de norske storfilmene An-Margritt (1969), Veiviseren (Ofelas) (1986) og Kristin Lavransdatter (1995).

På 70-tallet slo en mer radikal og feministisk bølge inn over landet. Kjente filmer fra denne perioden er Anja Breiens film Hustruer (1975) og Vibeke Løkkebergs film Løperjenten (1981).

Den nye norske filmbølgen

Norsk film AS ble oppløst i 2002. I dag finansieres norsk filmproduksjon av private investorer med støtte fra norske og nordiske filmfond. De siste 20 årene er det blitt laget flere eksperimentelle filmer, som for eksempel i den postmodernistiske filmen Salmer fra kjøkkenet (2003).

Norske spillefilmer har gjort det godt både innenlands og utenlands. Eksempler er filmene Elling  (2001) og Kon-Tiki (2012). Det samme gjelder kortfilmen Tuba Atlantic (2010) og animasjonsfilmen Min bestemor strøk kongens skjorter (1999).

Intervju med forfatterne av boken Den norske filmbølgen. 

Relatert innhold

Aktuelt stoff