Fagstoff

Et kjønnsdelt arbeidsmarked?

Publisert: 15.08.2013, Oppdatert: 14.08.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Portrett av brannmann. Foto.

De fleste vil si at vi har kommet langt når det gjelder likestilling i arbeidslivet i Norge. Selv om det fortsatt gjenstår noe, har kvinner og menn stort sett like muligheter og rettigheter. Kvinner og menn har muligheten til å velge utdanning og yrke uavhengig av kjønn. Likevel ser vi at arbeidsmarkedet fortsatt er kjønnsdelt. Hvorfor er det slik?

Forskjellig kjønn, forskjellige yrker

De fleste lærer barna at de kan bli det de vil. Det er ikke mange som rynker på nesen over å se en mann som sykepleier eller som ansatt i barnehagen. En kvinne kan arbeide i brannvesenet, være tømrer eller jobbe som sivilingeniør.

Likevel er det fortsatt slik at vi har et svært kjønnsdelt arbeidsmarked. Ja, det er flere menn som er sykepleiere i 2016 enn for 30–40 år siden, men helse- og omsorgsyrkene er fortsatt svært kvinnedominerte. Selv om det er mange mannlige lærere, er det fortsatt flest kvinner som er barnehage- og grunnskolelærere. Andre typiske kvinnedominerte yrker er rengjøringspersonale, frisører og sekretærer. Håndverkere, bygg- og anleggsarbeidere, sjåfører og ingeniører er oftest menn. Generelt sett kan vi også si at flest kvinner arbeider i offentlig sektor, mens flest menn arbeider i privat sektor. Typiske kvinneyrker er dårligere betalt enn typiske mannsyrker. Forskere mener at dette er den viktigste årsaken til at kvinner i gjennomsnitt fortsatt tjener bare 85 prosent av det menn gjør. Denne lønnsforskjellen har holdt seg stabil de siste 20 årene.1 

Hvorfor?

Det er ikke lett å forklare hvorfor vi fortsatt velger som vi gjør. Årsakene kan være mange, og de er sammensatte. En av hovedårsakene er at svært mange av oss tar tradisjonelle utdanningsvalg, noe som selvsagt påvirker hvilket yrke vi får seinere. Mange er påvirket både av hva foreldrene jobber med, og hva andre kvinner og menn jobber med.

En annen årsak er at rundt 40 prosent av alle kvinner arbeider deltid, mot 13 prosent av alle menn. Når man ikke arbeider fulltid, er det åpenbart at man tjener mindre. Mange kvinner går over til deltid når de har små barn. Selv om det finnes mange tiltak for likestilling i norske familier, er det oftest kvinnene som har redusert stilling, slik at de kan ta seg av barna. Deltidsstilling er mer vanlig i offentlig enn i privat sektor.

Fram til 1960-årene var det langt vanligere at kvinner var helt hjemmeværende, mens mennene var i lønnet arbeid. I 1970-årene ble det for alvor en politisk ambisjon at kvinner skulle arbeide utenfor hjemmet. Argumentene for dette handlet både om likestilling og samfunnsøkonomi: En kvinne som tjener sine egne penger, er mindre avhengig av mannen sin, samtidig som hun bidrar til verdiskapning i samfunnet. En måte å få det til på var å legge til rette for «kvinnevennlige» arbeidsplasser, gjerne i offentlig sektor, med korte arbeidstider, som tillot at mange fortsatte med de tradisjonelle husmorsyslene. Denne politikken har gitt oss det som gjerne kalles det norske likestillingsparadokset. Paradokset går ut på at Norge både er et av de landene i verden der flest kvinner er i jobb, men samtidig et av de landene som har den største andelen kvinner i deltidsstillinger.

Oppgaver