Litterær tekst

Brev fra Gita

Publisert: 07.08.2013, Oppdatert: 05.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Portrett av Loveleen KumarLoveleen Rihel Brenna.

 

Om teksten

Teksten "Brev fra Gita" er henta fra boka Mulighetenes barn. Å vokse opp med to kulturer. Boka inneholder ei rekke brev som Loveleen Rihel Brenna har fått fra innvandrerbarn.

 

Loveleen Rihel Brenna er selv født i India og kom til Norge som fireåring. Hun bruker betegnelsen bindestreksbarn om barn som, i likhet med henne selv, står med ett bein i foreldrenes kultur og med ett bein i den norske.

 

Du kan lese resten av boka Mulighetenes barn

 

Banner: Bokhylla.no   

NDLA har ikke lykkes i å komme i kontakt med forfatteren. Vi ber forfatteren ta kontakt med oss.

Kjære Loveleen,

 

Mitt navn er Gita. Mine foreldre kommer fra India. Jeg og min lillebror er født og oppvokst i Norge. Jeg er nitten år gammel og går siste året på videregående. Det jeg har lyst til å fortelle deg om, gjelder høyere utdanning. Jeg har lyst til å bli barnevernspedagog. Men i den byen jeg bor i har de ikke barnevernspedagoglinje. Det er blitt et stort problem for meg, jeg får nemlig ikke lov til å flytte på hybel av mine foreldre. De sier at de ikke kan la meg flytte helt alene til en fremmed by, i et fremmed land og en fremmed kultur. De mener at jeg skal ta utdanning i den byen vi bor i. Men her er det ikke mange høgskole- eller universitetsfag å velge mellom. Jeg vil bli barnevernspedagog og jobbe med barn og ungdom.

 

Mor og far er enig i at jeg skal ta høyere utdanning. Men siden den utdanningen jeg vil ta ikke kan tas i den byen jeg bor i, vil de at jeg skal gifte meg slik at jeg kan flytte på hybel sammen med min mann. Før sa de alltid at de aldri kunne tenke seg å gifte oss bort før vi hadde fullført utdanningen. Men nå har de tenkt å gifte meg bort for at jeg skal kunne ta høyere utdanning i Oslo. Jeg forstår ikke dette helt. Far sier at han vil gifte meg bort slik at han kan overlate sitt ansvar til min fremtidige mann. Da vil de trygt kunne sende meg til Oslo.

 

Jeg har ikke lyst til å gifte meg. Jeg har lyst til å studere. Jeg vil bli noe og få meg arbeid før jeg gifter meg. Men hvis jeg ikke gifter meg, kan jeg heller ikke flytte til Oslo og bli barnevernspedagog. Det ser ut til at mitt ekteskap og min utdanning henger sammen.

 

Det å gifte seg er en stor begivenhet i et menneskes liv. Jeg trodde det tok mange år for foreldre å finne en passende mann til sin datter. Men hos oss skjer alt så brått. For en uke siden var det ingen som snakket om ekteskap og giftermål. Nå er det plutselig blitt et sentralt tema hjemme. Mor og far snakker om å finne en indisk gutt i Norge. Da slipper han å lære språket og alt det andre som innvandrere må lære. Kulturforskjellen mellom meg og ham vil sannsynligvis være mindre enn den vil være mellom meg og en nyankommen fra India. Vi vil snakke det samme språket. Det vil dessuten være lettere for ham å få arbeid siden han har studert her i Norge. Alt dette snakker mor og far om nå for tiden. Far har til og med ringt til et par indere som han kjenner i Norge for at de skal tipse ham om en passende gutt til meg. Han må være fra vår kaste og komme fra et velstående hjem. Han må også ha høyere utdanning og arbeid, hørte jeg far si til en mann i telefonen. Far skulle sende et par bilder av meg til denne mannen, slik at han kunne vise de aktuelle kandidatene hvordan jeg så ut.

 

Jeg lurer på hvorfor mor og far stresser med å finne en mann til meg? Jeg har ingen planer om å gifte meg med en ukjent mann. Det jeg ikke forstår er hvordan helt fremmede personer som ikke kjenner meg en gang, kan finne en passende mann til meg? Hva vet de om meg?

 

Huff, jeg blir så forvirret. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke mest på. Er det det som skjer hjemme som er viktig, eller er det studiene? Mor sier at jeg må konsentrere meg om skolen. Det er lettere sagt enn gjort. Her skal mor og far ta en av de viktigste avgjørelsene i mitt liv, og så skal jeg ikke la meg distrahere av det? Det eneste jeg tenker på er hva som kommer til å skje. Er det virkelig sant at jeg skal giftes bort? Når ble jeg voksen og gifteklar? Hvordan kan mor og far se at jeg er moden nok til å inngå et ekteskap? Jeg føler meg liten, fortsatt som et barn.

 

Hva skal jeg si til de andre i klassen? Kanskje det er best å tie om alt? De trenger ikke å vite noe. Hvis de visste noe, ville de bare stille dumme spørsmål. Hva skal jeg svare hvis noen spør meg: Hvordan vet dine foreldre at akkurat den gutten er den rette for deg? Eller hvis de spør hvorfor jeg ikke sier dem imot, og hvordan jeg kan gå med på noe slikt? Det er jo flaut å gifte seg så tidlig. Det er liksom ikke normalt. Jeg er jo flink på skolen, og det er som regel ikke de skoleflinke som gifter seg tidlig her. Nei, jeg kommer ikke til å fortelle klassen om dette. Men jeg skulle så gjerne hatt en jeg kan snakke ut med. Men det er dessverre ikke noen her som vil forstå meg. Det er ingen som vil forstå at jeg er så glad i mine foreldre at jeg aldri vil gjøre noe som sårer dem. Eller jeg skulle ønske at jeg kunne sitte bak en vegg og fortelle dette til mine foreldre. Jeg klarer ikke å si det ansikt til ansikt med dem. Selvfølgelig skulle jeg ønske at jeg kunne velge min ektefelle selv. Men siden det ikke er mulig, vil jeg heller ikke slåss mot skjebnen. Jeg vet ikke om dette er en styrke eller en svakhet hos meg.

 

Alle disse tankene gjør meg rastløs og forvirret. Jeg klarer ikke å konsentrere meg om leksene, og heller ikke følge med i timene. Jeg lurer på om jeg heller skal velge en annen studieretning for å slippe å bli giftet bort? Men hva skal jeg bli? Jeg har ikke lyst til å bli lærer, ingeniør eller datamenneske. Jeg skal bli sosialarbeider! Nei, jeg må nok gifte meg likevel. Jeg skal skrive til deg når vi har hørt noe fra pappas venner som skulle finne en ektefelle til meg.

 

Hilsen, Gita

 

Oppgaver