Fagstoff

Kjøtt

Publisert: 06.08.2013, Oppdatert: 05.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Denne novella er henta fra novellesamlinga Pust ut – pust inn. 35 noveller av ungdom. Du finner hele novellesamlinga på

 

Banner: Bokhylla.no  

Bilde av en gruppe avkledde barbiedukker som ligger i snøen

 

 

Kjøtt

Det var på´n igjen. Høst. Vi stod i ei klynge midt på plassen, kikka spent rundt oss. Det var siste år, seinere måtte vi gjøre noe sjøl. Vi var gått leie av leksene vi aldri gjorde, og av englebarna som gjorde dem. Vi ville oppleve noe nytt og treffe kule folk, sånne som oss. Vi så ut som en gjeng med sløvinger, men var det noen som fulgte med, så var det oss. Vi var observante til tusen. Bare ikke i de rette elementer, sa lærerne og flirte. Vi kunne takle dem et drøyt år til. Det hadde vi blitt enige om.

 

Det var nykomlinger på alle kanter. Vi lagde raskt et skille mellom dem. De kule guttene skulle vi ta i løpet av året. De fine jentene skulle vi også ta, men ikke på samme måte. Vi hadde tatt en del fra før. Vi hadde flekka stramme dongeribukser av blanke fjortislår, og vi hadde satt en stopper for den irriterende fnisinga som kom fra den rosa munnen midt i de uskyldige trynene deres. Men den tid var forbi. Vi var for store til å pule på babe-skaren fra ungdomsskolen. Gutter som måtte gå ned fire år for å få seg dame, var tapere.

 

Om det ikke var det spor vanskelig å finne fine damer, så var det langt verre å få dem. Jentene på vårt årstrinn kjente oss for godt, og hata oss verre, så der var det ikke noe napp å få. Andreklassingene var det lettere med, men de hadde skaffa seg litt mer erfaring enn vi likte, og hadde mot til å be oss dra til faen om vi gikk så langt som det trengtes. Men førsteklassingene derimot, hos dem var det ikke mangel på dumme jenter. Dumme jenter var lette å få med på fest, gode til å feste og fulle nok til å bli med i senga. Dessuten visste vi at de beundret oss, til og med tilba oss. Vi visste at mange av dem kikka på oss i smug og drømte romantiske, tåpelige heltedrømmer om oss. Vi var nemlig ikke stygge å se på. Vi hadde vært heldige med utseendet, hadde blitt høye og mandige med kraftige stemmer og bred muskulatur. Klærne vi gikk i, framheva dette. Folka vi omgav oss med, var like vakre og velkledde. Mange småjenter kunne gjort mye for å få være en del av vårt bekjentskap, sitte på i en av bilene våre som svingte ut fra parkeringsplassen med fresende hvin og dunkende høyttalere. De ville ha gjort alt for å få komme på våre fester, for å bli kyssa av oss, for å være kjærestene våre. Det var vårt valg. Bare vårt.

 

 

Uka gikk like sakte som ukene pleide. Det måtte være en eller annen sliten gubbe som satt og veiva på ei slitt lirekasse. Om igjen og om igjen og om igjen. Vi tenkte bare på helga. På torsdag satt vi ute i et friminutt og tok en røyk. Det var Carl, Reidar og jeg. Vi sa ikke så mye, for vi gjorde sjelden det. Vi kunne hverandres tanker utenat uansett. Det var Reidar som først brøt stillheten.

– Jeg har sett ei dritfin dame, sa han.

Det var ikke uvanlig at Reidar så sånne damer, så vi bare fortsatte å blåse ut nikotinen uten å si noe.

– Jeg må få prata med henne, fortsatte Reidar, – jeg må få gjort det før helga, sånn at hun kan bli med på vorspielet på lørdag.

– Har hun noen venninner? spurte Carl likegyldig.

– Har hun vel. Men hun er så klart den peneste.

– Klart.

Neste friminutt var planen i boks. Jenta skulle troppe opp på hybelen min og ha med seg en venninnehaug. – Jeg digger skolestart!, flirte Reidar. – Dette hadde aldri gått litt lenger utpå året.

 

Han hadde rett. Da visste alle hvordan vi var. Men dette var en ny høst, begynnelsen til vårt siste skoleår her. Vi visste at jentene i klassen rista på hodene sine og kalte oss for drittsekker og bastarder og det som verre var, men de var blitt så kjedelige uansett. Det var slutt på de ville klassefestene der jentene skjenkte seg drita og dreit seg ut. De gikk ikke lenger med senket hode hver mandag. Nå kunne de kunsten å drikke, og de verken sa eller gjorde noe å skamme seg over mer. Det var trist å tenke på. Vi var glade i de jentene som de var før, vi elska de festene der de begynte å sippe for et eller annet latterlig og satte hele tilstelningen på hodet. Vi likte alt det skitne pratet deres, de snakka om ting som vi ikke kunne forestilt oss at de visste om i det hele tatt. Det foregikk så mye rart oppe i hønsehjernene deres at det fortjente beundring. Og jo fullere de blei, jo gærnere blei de. Vi hadde stripping på bord og spying utover stuegolvet, sjokkerende seksuelle utskeielser og livshistorier som aldri tok slutt. Nå lo de bare vennlig av det hele, akkurat som man kan le av en rampestrek man gjorde som liten. – Jaja, den spritfylla, sa de veslevoksent og dytta hverandre i sida. Jeg hadde så lyst til å rope: – Hallo! Det er jo bare et par år siden! men gjorde det aldri. Men de uoppnåelige jentene ga vel vi faen i. Vi ville ikke vite om dem en gang. Vi kunne velge mellom de vi fikk, og ikke noe annet.

 

Festen blei vellykka og minte som vanlig om festene i gamle dager. Jentene var fremdeles søte og uerfarne, røykte sigaretter med reine hender, dansa, hylte og lo. Det var mange å flørte med. Jeg valgte ut ei mørk, slank ei med tettsittende klær. Jeanette, sa hun at hun het. – Foretfintnavn, sa jeg og var allerede godt i gang.

 

Vi endte etter hvert opp på soverommet mitt. Hun lot som om hun studerte de blå gardinene mine med dyp interesse. – Er blå yndlingsfargen din? spurte hun. Jeg svarte ja og kyssa henne, beit henne i leppa, dro henne ned på senga, kledde av henne og fikk så vidt sett en flik av kysk hud. Hun var ikke så verst.

 

Ungt par som kysser på fest  

 

– Lillian var den skuffelsen, sa Reidar da vi satt aleine igjen på nachspielet og helte i oss gammel seksti.

– Blei det ikke noe? spurte jeg med stille stolthet.

– Nei. Hun har for helvete tenkt å vente til hun har gifta seg, den rødstrømpa.

Vi måtte le, alle sammen. Men Reidar var fly forbanna: – Jeg sa: "Til du har gifta deg? Er du helt sprø?" Fitta bare så dumt på meg og sa at hvis jeg ikke ville ha noe annet enn sex, så kunne jeg bare gå å finne noen andre. Og det skal jeg faen meg gjøre også. Herregud, for ei prippen jomfru!

De andre så på meg. Jeg skjønte at jeg hadde gått av med seieren i kveld, og jeg skjønte at de hadde skjønt det.

 

I uka som kom, gikk det opp for meg at Jeanette håpa på noe mer. Hun sendte meg et bedende blikk da jeg så henne i kantina, og da jeg nesten gikk på henne i gangen, prøvde hun seg med et hei. Jeg så bare dumt på henne og slentra videre. Den ettermiddagen ringte telefonen et titalls ganger, men da jeg svarte, var det helt stille i den andre enden. Dette var klart et problem. Jenta var fin og greier, men noen dame nekta jeg meg sjøl. Jeg ville ikke at jenter skulle bli så godt kjent med meg at de fant ut at alt dreide seg om et eneste spill, en narrelek med fitte som premie.

 

Helgene gikk sin vante gang med øl som skumma gjennom halsen og jentearmer som holdt godt rundt kroppen min. De var blonde, mørke, rødhårete – høye, lave – stygge, fine. Jeg gav vel faen så lenge jeg holdt meg i skjul. Fylla har skylda. Takk og farvel.

 

– Jeg tror jeg har fått en sykdom, sa Carl en dag, og vi holdt på å flire oss i hjel. – Er faen ikke noe å le av, det svir noe jævlig! pistra Carl og vridde på seg. Dagen etter gikk han til legen, rød som en paprika, og fikk konstatert klamydia. – Jeg skal få tak i det hullet! sverga han, – og hun skal faen ikke få det lett!

– Dette har du bare godt av, din horebukk, sa jeg og fikk like godt en knyttneve smelt rett over nesa.

 

Vi dro til byen samme helg. Nesa mi hadde så vidt kommet seg, men det samme kunne ikke sies om Carls klamydia. Han jakta på smittebæreren.

– Hva har du egentlig tenkt å gjøre når du finner henne? spurte Reidar.

– Slå henne helseløs.

– Syns jeg ser det. Du veit jo ikke hvem det er uansett.

Carl mumla surt og forsvant inn i folkemengden. Reidar rista oppgitt på hodet og forsvant i en annen retning. Jeg stod midt på gulvet og ønska at jeg var fullere. Ikke hadde jeg noe mer penger heller.

– Hei! hørte jeg plutselig bak meg og snudde meg sløvt. Måtte ikke virke like ivrig, på noen måte.

Der stod hun, mørk og pen.

– Hva gjør du? spurte hun, men venta ikke på svar. Hun babla noe om hvor stolt hun var fordi hun hadde kommet inn uten leg, enda hun var bare seksten, og så full hadde hun ikke vært på lenge, og hun hadde vært på venninnevorspiel og drukket vin, og de hadde sunget så høyt at naboen hadde klagd, og så måtte de bare ringe etter taxi, enda de egentlig skulle ta en buss, og nå var hun her og hadde dansa hele kvelden og lurt på hvor jeg var.

– Hvor jeg var, gjentok jeg.

– Ja, jeg er så forelska i deg! smilte hun.

Jævla fulle jentunge. Hun minte meg om ei jeg hadde vært forelska i da jeg gikk i første. Det irriterte meg. Jeg måtte gjøre noe med den innpåslitne drittungen.

– Hvem er du egentlig? spurte jeg og heva øynebrynene til en grimase som sa: Hvem i helvete er dette?!

– Men, begynte hun, – husker du ikke meg? Jeg er jo Jeanette, jeg var jo på fest hos deg i høst ... Har du glemt?

– Har aldri sett deg før. Stikk av, ellers forteller jeg vakta at du er mindreårig.

De glade, barnlige øynene hennes blei plutselig fulle av vann, og hun snudde på hælen uten å tenke seg om. Hvorfor var jeg så jævlig, egentlig? Fy faen, jeg hata meg sjøl.

 

Litt seinere på kvelden så jeg at hun begynte å prate med Reidar. Han var på henne med én gang med de skitne langfingrene sine. Han strøyk hendene over brystene hennes, kyssa munnen hennes, stakk den ene hånda i halvskjul ned i buksa hennes. Jeg hadde gjort det samme før en gang, men det var ei stund sia.

– Jeg må få nøkkelen til hybelen din, peste Reidar, han hadde lett etter meg over hele lokalet. Jeg fiska uinteressert nøkkelknippet opp av lomma og rakte ham det. Han ga meg et takknemlig blikk og vendte så tilbake til dagens fangst. Jeanette, tenkte jeg. Jeanette.

 

Carl var sur. Han satt på en barkrakk og slo i hjel kvelden ved å helle i seg halvliter etter halvliter. Jeg støtta ham i det, lånte penger og vifta på bartenderen gang på gang. Etter hvert blei vi ganske så fulle begge to. Carl var så nedstemt på grunn av sykdomsaffæren, og jeg var bare sur, av en eller annen merkelig grunn. Da jeg skulle gå på dass, slo motorikken helt feil, og jeg dansa med barkrakken, velta hele greia og tok med noen glass vi samme slengen. Vakta var nådeløs.

 

Utafor sto jeg og frøys. Måtte få kjøpt meg ei ny jakke. Plukka opp ei jente som sto utafor en telefonkiosk. Hun hadde maskara i øyekroken og så ellers helt jævlig ut egentlig, men jeg gav vel faen.

– Er det du som har gitt kameraten min klamydia, snøvla jeg, og hun så dumt på meg.

– Vil du være med meg hjem? sa jeg så.

Hun vurderte meg med et halvt øye, var nokså full sjøl, og stakk til slutt hånda under armen min. Vi gikk.

 

Døra til hybelen var åpen. Inne i gangen stod to par sko: Reidars og Jeanettes. Faen heller. De måtte ha gjort seg ferdige til nå. Jeg trampet inn i stua og brølte.

Etter et par minutter stakk Reidars hode ut av soveromsdøra.   – Hva faen er det du bråker med? hveste han.

– Jeg skal bruke soverommet nå, svarte jeg.

Han kikka på kvinnfolket, sukka og lukka døra igjen. De kom snart ut. Jeanette så helt shabby ut, håret var i uorden, og sminka var gnidd utover. Helvete, så fin hun var. Hun så på meg med de mørke øynene sine. Reidar sa at han gikk, og smelte døra igjen. Jeg gikk mot Jeanette, strøyk henne over kinnet og klemte den andre hånda inn mellom beina hennes. Hun reiv seg løs.

– Hore! ropte jeg.

– Og det sier du! ropte hun tilbake. Det verste var at hun hadde rett.

Døra smalt igjen. Det måtte være berta jeg hadde plukka opp. Like greit. Jeanette gav meg et blikk som fortalte meg hvor hjelpeløs jeg var, og så forlot hun meg. Jeg stod aleine på hybelen og angra på at jeg ikke var mindre sjenert.