Fagstoff

Norske vokaler

Publisert: 10.07.2013, Oppdatert: 05.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

minixperten.logo.       

Innholdet på denne sida er hentet fra kurset Mini- Xperten, som er en del av nettstedet DialektXperten. Enkelte avsnitt er lett bearbeidet.

 

Du kan åpne kurset ved å klikke på logoen.

 

MiniXperten krever at nettleseren din kan vise innhold laget i Flash.

Hvor oppstår vokalene i munnhulen vår. Illustrasjon.   

Norske vokaler

Vokaler er stemte språklyder. Det vil si at stemmebånda vibrerer når vi uttaler en vokal. I tillegg er vokaler lyder vi kan synge på, for luftstrømmen møter ingen hindringer på veien ut. Det norske språket har ni vokaler:

a,  e,  i,  o,  u,  y,  æ,  ø,  å

Vokalene kan være både korte og lange. Det er for eksempel forskjell på a-lyden i orda mat og matt. I vanlig skrift er regelen at vokalen uttales som lang når det følger bare én konsonant etter. I lydskrift setter vi kolon etter vokalen for å markere lengde: /a:/.

Vokaler som står aleine, kalles også for monoftonger. Norsk har altså ni monoftonger. I tillegg har norsk også fem diftonger:

ei,  ai,  oi,  øy,  au

Båt på Hardangerfjorden, i solnedgangEn båt på Hardangerfjorden – eller ein baot pao Hardangerfjorden?

Diftongering

I noen norske dialekter finner vi diftonger i ord som vanligvis har enkel vokallyd. Dette kalles diftongering. I Indre Sogn, på Voss og i Hardanger finner vi diftongen [ao] for [å]. Ord som båt, på og får her altså uttalen /baot/, /pao/ og /mao/. I Setesdal er det spesielt mye diftongering. Der sier de /å beite/ (å bite) og /å suyne/ (å syne).

Monoftongering

Monoftongering vil si at diftongene [au], [ei] og [øy] stort sett er blitt til enkel vokal, for eksempel graut til grøt, stein til sten og røyk til røk. Dette talemålsmerket finner vi i Trøndelag og sørover langs svenskegrensa. I enkelte bymål finner vi også eksempler på monoftongering, men her skyldes monoftongeringa påvirkning fra dansk i unionstida.