Fagstoff

Språkets byggeklosser

Publisert: 10.07.2013, Oppdatert: 05.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

minixperten.logo.    

Teksten på denne sida er hentet fra kurset MiniXperten. Enkelte avsnitt er noe bearbeidet.

 

Du kan åpne kurset ved å klikke på logoen.

 

MiniXperten krever at nettleseren din kan vise innhold laget i Flash.

 

Skrift og tale

Talemålet er det primære språket, og det er et språk vi først og fremst oppfatter med ørene. Skriftspråket visualiserer talespråket slik at det blir synlig for øyet.

 

 

Språket er et komplisert system

Talespråket består av språklyder som kan settes sammen til ord som gir mening. Orda må vi så sette sammen i en bestemt rekkefølge, slik at de blir til setninger som mottakeren kan forstå. Alt dette lærer et lite barn i løpet av de tre-fire første leveåra sine!

Talemålet er det primære språket, det vil si det språket vi lærer oss først. Vi lærer det helt enkelt ved å kommunisere med menneskene rundt oss. Skriftspråket blir vi derimot kjent med seinere, og vi må gå på skolen for å bli dyktige skriftspråksbrukere. Det norske skriftspråket er et tegnsystem der hvert bokstavtegn står for en lyd, men det fins også skriftspråk der skrifttegna står for hele ord, for eksempel kinesisk.

Når vi sammenlikner språk, ser vi lett at orda er forskjellige. Men også språklydene varierer fra språk til språk. Noen lyder er like i mange språk, andre fins kanskje bare i ett bestemt språk. Reglene for hvordan orda må følge etter hverandre i ei setning, er også forskjellige fra språk til språk.

Hvilke lyder kan settes sammen?

 

Språklydene

Alle språka i verden består av et begrenset antall enkeltlyder som kan settes sammen til et uendelig antall forskjellige ord med mening. Hvert språk har sine regler for hvilke lyder som kan følge etter hverandre. Russisk og tsjekkisk for eksempel bruker lydkombinasjoner som er helt ukjente i det norske språket. 

Vi deler språklydene inn i to hovedgrupper: vokaler og konsonanter. Vokalene kan også opptre i "minigrupper" på to, som for eksempel ei eller au, der lyden glir fra den ene vokalen til den andre. Slike vokalkombinasjoner kaller vi diftonger.

Fon

Faguttrykket for språklyd er fon. Ordet kommer av gresk phone, som betyr "lyd, stemme".

Lyder blir til ord

Læra om lydsystemer kaller vi fonologi. Fonologien er på jakt etter de lydene som kan skille mellom ord. Disse lydene kan vi finne ved å sette opp såkalte minimale par, det vil si to ord som har alle lyder felles bortsett fra én, slik som rot – sot. Ved å bytte ut r med s får vi et nytt ord med ny betydning.

Et fonem er den minste betydningsskillende enheten i et språk. Potte for eksempel betyr noe helt annet enn rotte. R-lyden og p-lyden er derfor to ulike fonemer. Fonemene i et språk finner vi ved systematisk å sette opp slike minimale par.

To ulike lyder kan også ha samme funksjon i et språk. For eksem- pel blir meninga den samme om vi uttaler r-lyden i ordet rotte med skarre-r eller rulle-r. De to r-lydene er derfor ikke to ulike fonemer, men to varianter av det samme fonemet.

Grammatiske ord

til byen, i morgen, for meg


Ordstilling

Per slår Pål. Pål slår Per.

Analytiske og syntetiske språk

På norsk legger vi til ei ending på slutten av orda for å vise om vi snakker om en eller mange, eller om noe skjer i nåtid eller fortid: jenta – jentene; kjører – kjørte. Slike endinger kaller vi suffiks.

Språk der forhold som tid og tall uttrykkes ved at en føyer bøy- ningsendinger eller suffiks til ordstammene, kaller vi syntetiske språk. Analytiske språk har et annet system: De uttrykker grammatiske forhold først og fremst gjennom egne grammatiske ord eller gjennom ordstillinga.