Fagstoff

Presseskikk i Europa

Publisert: 30.05.2013, Oppdatert: 05.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

MIK-logo medieetikk  

Huskelappen

God presseskikk betyr at journalister og redaktører tar hensyn både til pressens samfunnsmessige plikter og til presseetiske normer.

 

Systemer der pressen vokter seg selv, kalles selvregulering.

 

Systemer der klageorgan er hjemlet i lovverket, kalles samregulering.

 

De fleste europeiske land har systemer som likner på PFU.

 

Straffen for overtredelser består som oftest i at de som tramper over, må beklage brudd på god presseskikk.


Ressurser

Journalist. Illustrasjon.   

Norsk presseforbund.

Hva er presseetikk? 

 

Medieetikk handler om etiske aspekter ved alle mediebaserte ytringer. Presseetikk handler om redaksjonelle ytringer.

 

 

Britisk presse har vært rammet av mange skandaler de siste årene. Politikerne foreslår nå innstramminger.

 

 

Hør lord Justice Levesons forslag til hvordan man skal unngå fremtidige skandaler i britisk presse.

 

 

En undersøkelse som ble offentliggjort på Mediedagene i Bergen i 2013, viser at skandinaviske journalister er uenige om medieetikk. 

 

portrett av Sven Egil OmdalArtikkelforfatteren Sven Egil Omdal har tidligere vært leder av Norsk Journalistlag og Pressens Faglige Utvalg. 

kart over Nord-Europa

Forskjell fra land til land

Mens USA, verdens største mediemarked, ikke har noe nasjonalt system for klager mot pressen, har de aller fleste europeiske land systemer som likner på Pressens Faglige Utvalg i Norge (PFU). Landene har studert hverandres ordninger og forsøkt å finne ut hva som fungerer best, men det er fremdeles klare forskjeller fra land til land.

Straffereaksjoner

Sverige er det eneste landet hvor selvdømmeorganet (Pressens Opinonsnämnd) har myndighet til å ilegge medier økonomisk straff. I halvparten av de europeiske landene ligger ”straffen” i at den redaksjonen som får en kjennelse mot seg, er forpliktet til å offentliggjøre kjennelsen. Men i flere land, som Østerrike, Tyskland og Estland, blir ikke avgjørelsene til selvdømmeorganet offentliggjort i det hele tatt.

Klageorganer

Sverige er også ett av få land som har en egen presseombudsmann i tillegg til det etiske utvalget. Hensikten med å ha to ulike instanser er at den ene – ombudsmannen i Sverige – kan forberede saker for det utvalget som tar den endelige avgjørelsen, og også ta initiativ i saker hvor ingen har klaget.

Irland, Østerrike og den flamske delen av Belgia har også ombudsmannsordninger. I de fleste andre landene kan utvalgene selv ta initiativ. Det gjelder blant annet Norge, hvor Norsk Presseforbunds generalsekretær (som også er PFUs sekretær), har en slik rett. Retten brukes imidlertid sjelden i noen av landene.

Noen land har en ordning hvor klageorganet fungerer som en mekler mellom redaksjonen og den som føler seg krenket. I Norge ber PFU redaktøren forsøke å få til en minnelig ordning, ofte en beklagelse, i noen tilfeller en erstatning, men både i Tyskland, Nederland, Malta, Irland og flere andre land forsøker klageorganet å få partene til å bli enige før saken eventuelt avgjøres som en klagesak.

Selvregulering eller samregulering

I Danmark, Irland, Litauen og den franskspråklige delen av Belgia finnes det ikke en uavhengig selvdømmeordning. Der er klageorganene enten oppnevnt av staten, eller oppnevnt med hjemmel i en lov. Danmark har en pressenemnd som er oppnevnt etter et pålegg i den danske Medieansvarsloven. Denne nemnden erstattet en tidligere ordning som pressen selv styrte. Dette systemet kalles samregulering (co-regulation), i motsetning til selvregulering (self-regulation).

I noen land betaler staten noen av kostnadene til klageorganene, uten å blande seg inn på andre måter. Dette er situasjonen i Østerrike, Tyskland, Finland og den flamske delen av Belgia. I alle landene finnes det lover som kommer i tillegg til medienes egne etiske regelverk, og som behandles av domstolene uavhengig av behandlingen i pressens selvdømmeorganer.

Mens PFU tidligere ikke behandlet saker som var brakt inn for domstolen, eller hvor det var varslet at den ville bli det, spiller det ikke lenger noen rolle for PFU om klageren også går til rettssak. Dette er det vanligste systemet også i andre europeiske land.

Bukken og havresekken?

Den vanligste kritikken mot systemet med faglige utvalg (vanligvis kalt press councils) er at de er bukken som passer havresekken. Slik må jo en selvdømmeordning nødvendigvis fungere. Det er bransjen som vurderer sin egen standard. Men for å øke utvalgenes legitimitet, har mange land valgt å ta med representanter for allmennheten, som i Norge.

Det vanligste systemet er at utvalget består av tre parter; journalister/redaktører, medieeiere og allmennheten, eller bare av redaktører/journalister og allmennhetens representanter (som i Norge). I Slovakia består utvalget utelukkende av representanter for allmennheten, mens Slovenia er det eneste landet som bare har journalister og redaktører i utvalget. Tyskland og Luxembourg er de eneste landene hvor bare journalister/redaktører og medieeiere sitter i utvalget.

Storbritannia er ikke nevnt her fordi systemet der er under kraftig revisjon, men det ser ut til at britene får et av de strengeste, og mest statsstyrte, systemene for regulering av presseetikk i Europa.

Oppgaver