Fagstoff

Mediehverdag i Iran

Publisert: 18.04.2013, Oppdatert: 05.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Ut i verden MIK-logo  

Huskelappen

Ytringsfrihet og pressefrihet er nedfelt i FNs konvensjon om menneskerettigheter.

 

I Iran blir journalister fengslet og torturert, selv om landet prinsipielt har pressefrihet.

 

I land med streng sensur hender det at borgerne selv opptrer som journalister og informerer omverdenen om det som skjer.


 

Ressurser

World Press Freedom Index 2013 

 

Ingen fengsler flere journalister enn Iran 

 

Eksiljournalisten Madyar Samienejad har publisert en rekke videoopptak fra Iran på YouTube:

 

 

 

Les mer om Madyar Samienejad:

 

Rømte fra slag, spark og elektrosjokk  

 

 

Portrett Sheida Jahanbin Sheida Jahanbin har laget radiodokumentar for NRK om hvordan det er å komme som politisk flyktning til Norge. 

 

  

Om pressesensur i Iran

Reportere i eksil

Sheida Jahanbin og Madyar Samienejad er to aktive iranske journalister som har valgt å sette søkelys på maktovergrep og brudd på menneskerettigheter i hjemlandet sitt. Reportere uten grenser omtaler bloggen til Madyar som verdens beste nyhetsblogg.

Madyar ble fengslet og torturert av iranske myndigheter for sin virksomhet som journalist, og sammen med Sheida valgte han derfor i 2010 å rømme fra landet og søke politisk asyl i Norge. Herfra fortsetter de to unge journalistene å blogge om brudd på menneskerettigheter og situasjonen for politiske fanger i Iran. Drømmen er en gang i framtida å kunne vende tilbake til et fritt og demokratisk Iran.

Pressefrihet og menneskerettigheter

FN deler menneskerettighetene inn i to hovedgrupper:

  • Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter handler om retten til å få dekket grunnleggende behov.
  • Politiske og sivile rettigheter handler om rettssikkerhet, likebehandling og ytringsfrihet.

De aller fleste land i verden, også Iran, har sluttet seg til menneskerettighetskonvensjonene. I artikkel 19 i FNs menneskerettighetskonvensjon heter det blant annet:

Enhver skal ha rett til ytringsfrihet; denne rett omfatter frihet til å søke, motta og meddele opplysninger og tanker av alle slag, uten hensyn til landegrenser, enten i muntlig, skriftlig eller trykt form, eller ved kunstneriske eller andre uttrykksmidler etter eget valg.

Ytringsfrihet anses altså som en sentral rettighet som alle mennesker har, uansett styreform.

Medienes rolle i et teokrati

Ifølge World Wide Press index er Iran blant de landene i verden som skårer lavest på pressefrihet, bare slått av Eritrea, Nord-Korea og Turkmenistan. Rangeringen er basert på kriterier som sensur, vold mot journalister, undertrykkende lovverk og statlige mediemonopol.

Styreformen i Iran er en blanding av demokrati og teokrati. Et annet ord for teokrati er prestestyre. Selv om de politiske lederne velges av folket for fire år av gangen, er det den åndelige lederen som er landets øverste leder. Han kontroller både politi- og militærvesenet, rettsapparatet og massemediene. Den religiøse loven, sharia, er overordnet landets lover.

Grunnloven av 1979 garanterer i prinsippet pressefrihet. Men aviser må ha offentlig lisens, og journalister og redaktører som publiserer artikler som krenker religionen, ledende religiøse ledere og den offentlige moral, eller som fornærmer navngitte personer, kan bli straffet. (Kilde: Store norske leksikon)

Ingen land i verden fengsler flere journalister enn Iran. Mange av dem som fengsles, blir utsatt for tortur. I praksis er det derfor ingen pressefrihet.

Men når myndighetene fjerner de profesjonelle journalistene, hender det at folket selv inntar rollen som "borgerjournalister". Ved hjelp av mobiltelefoner og sosiale medier sørger de for at verden likevel får innsikt i det som skjer i landet. Det samme gjør mange av de iranske journalistene som har valgt et liv i eksil.