Fagstoff

Radio

Publisert: 19.03.2013
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
mediehistorier ingressbilde

Medier i utvikling.

Utskriftsvennlig og lyttevennlig versjon av kapittelet om radioens historie.

SOS

Det fortelles at Jack Phillips, telegrafisten på Titanic, ikke holdt opp med å sende ut nødsignalene før han fulgte skipet til bunns.

Bare ei drøy mil unna lå skipet Californian og ventet på dagslys. Hun kunne rukket fram i tide med hjelp. Men telegrafisten var gått til køys. Like før hadde han telegrafert Titanic og advart om isen, men fått kontant beskjed om å hold kjeft og ikke forstyrre fordi man hadde mer enn nok å gjøre med å ta imot nyheter og aksjekurser som passasjerene ville forlange neste morgen.

Men vent et øyeblikk. Var det ikke slik at telegrafen ble sendt gjennom ledninger? Hvordan kunne den da bli brukt ombord på et skip?
Radiotelegrafen, elektriske impulser sendt gjennom lufta, var den store nyheten rundt det forrige århundreskiftet.
 
Interessen var blitt vekket i 1859 da voldsomme nordlys slo ut telegrafsystemer over hele kloden og telegrafistene ble slått bevisstløse av sterke elektriske støt. Hvor strømmen kom fra, var et mysterium. Man skjønte bare at det måtte være en sammenheng mellom magnetismen i nordlyset og elektrisiteten i ledningene.

Tyskeren Heinrich Hertz klarte i 1880-årene å skape elektromagnetiske bølger i laboratoriet. Men hva kunne det brukes til, spurte studentene. «Det er ikke til noen som helst nytte», svarte han.

For andre forskere var det som et nytt kontinent av muligheter.

Den som først klarte å gjøre det til noe nyttig, var irsk-italieneren Guglielmo Marconi. Han fikk til å sende elektromagnetiske impulser over lengre avstander og skjønte hvordan han kunne tjene penger på det. Han tok kontakt med det britiske postverket som akkurat da hadde overtatt det siste private telegrafselskapet. I 1897 demonstrerte han hvordan han trådløst kunne sende telegrammene over en avstand på hele seks kilometer. De neste årene klarte han å utvide rekkevidden. I 1900 var Marconis patenterte radiotelegraf i bruk på de fleste store havgående skip og reddet mange menneskeliv.

Titanic-forliset viste at den nye teknologien hadde noen svakheter. Det ble innført lover som påla alle skip å lytte etter nødsignaler døgnet rundt. Det ble også utviklet teknologi som gjorde det mulig å sende på ulike frekvenser slik at flere kunne kommunisere samtidig.

Radiogalskap

Julaften 1906. I skipene rundt Cape Cod på østkysten av USA satt telegrafistene og lyttet til morsesignalene i øretelefonene sine. Plutselig hørte de noe merkelig. En fiolin … kunne det virkelig være en julesang? Og så en menneskelig stemme som leste fra Bibelen. Det var sikkert mer enn en telegrafist den kvelden som lurte på om hjemlengselen var blitt så sterk at han hallusinerte.

Det de hørte, var et tidlig eksperiment med radio. Den kanadiske oppfinneren Reginald Fessenden hadde klart å utvikle et system som kunne kringkaste musikk og tale over radiobølgene. Nå hadde han bygd en sendestasjon for å få gjennomslag for teknologien. Men verken telefonselskapet AT&T eller Marconi som laget radiotelegrafen, var interessert.

Den første nyhetssendingen på radio gikk på lufta høsten 1920 fra en stasjon i Michigan i USA. Flere radiostasjoner ble startet både i USA og andre land. De sendte konserter, sport og annen underholdning i tillegg til nyheter.

Radiolytterne var 1920-årenes nerder. Unge mennesker bygde sine egne krystallapparater og lette seg fram til de fjerneste stasjonene på eteren. Mer avanserte mottakere fikk ben å gå på i butikkene. Den månedlige produksjonen av radiorør økte fra 5 000 i 1921 til over 200 000 i juni 1922, og 125 millioner i 1930. Fenomenet fikk til og med et eget navn: radiogalskapen, «the radio craze».

De lyttet til det de fant. I 1927 var det 732 stasjoner i USA. Noen av dem samarbeidet i de to nettverkene NBC og CBS som fremdeles er to av de store tv-nettverkene. Det tredje store, ABC, ble dannet da NBC ble delt i 1943.

To systemer

Radio er annerledes enn aviser på den måten at det er et begrenset antall stasjoner som kan sende samtidig uten at de ødelegger for hverandre. Det ble derfor tidlig klart at noen måtte regulere markedet.

I USA opprettet kongressen Federal Radio Comission (FRC, senere FCC) i 1927. De delte ut frekvenser til stasjonene og stilte visse minstekrav til innholdet. Stasjonene forble privateide, og de store nettverkene fikk mye makt. Utstyr og programproduksjon ble finansiert ved reklame.
Det var ofte slik at et firma sponset en hel programserie, og derfor fikk stor innflytelse over innholdet. Da stjernereporteren Edward R. Murrow i en reportasje fra den krigsherjede italienske byen Anzio nevnte at ordføreren var både katolikk og kommunist, fikk han klar beskjed fra direktøren i suppefabrikken som sponset sendingene, at han måtte være mer pro-amerikansk.

En annen følge av det amerikanske systemet var at programmene etter hvert ble veldig kommersielle. Stasjonene satset på lett underholdning som ga høye lyttertall og dermed tilsvarende store reklameinntekter, og som dessuten var billige å produsere.

I Storbritannia og Europa ellers ble radioen organisert på en annen måte. Kringkastingsselskapet BBC ble dannet i 1922 av det britiske offentlig eide postvesenet sammen med seks privateide selskaper. Engelskmennene var engstelige for at reklamefinansiering ville senke kvaliteten på sendingene. I stedet innførte de en lisens, som var en avgift alle som hadde et radioapparat, måtte betale. Det var vanskelig å forsvare hvis private eiere skulle ta ut profitt av selskapet. I 1927 ble BBC omdannet til et selskap som var uavhengig av både myndigheter og næringsliv, med lisensinnbetaling som eneste inntektskilde.

BBC var det vi kaller en allmennkringkaster. Programmene skulle tjene nasjonen og var preget av kultur og folkeopplysning. De ble et forbilde for norske NRK og mange andre nasjonale kringkastere i Europa.

Gullalder

Det var egentlig bare ment som en Halloween-spøk. Men lytterne fikk panikk. Hundretusener flyktet ut på gatene. Til alt hell ble ingen drept i kaoset, som resulterte i 12 500 avisartikler bare den første måneden etterpå.

Hørespillet Klodenes kamp ble sendt på CBS 31. oktober 1938. Det var laget av den unge regissøren Orson Welles etter en roman av H.G. Wells. Boka handler om marsboere som lander i New Jersey, slipper ut en sky av giftgass, tar over New York, og til slutt blir utslettet av bakterier. Ikke akkurat enkelt å få en sånn historie til å virke overbevisende. Så for å gjøre det i alle fall litt mer troverdig, fant han på å ramme inn historien i en serie nyhetssendinger.

Vi er, som du sikkert skjønner, midt i det vi kaller radioens gullalder. Den tiden da «alle» samlet seg rundt radioapparatene på kveldene, og hadde de samme programmene å snakke om dagen etter. Tiden før fjernsynet tok over. I USA var det 1930- og 40-årene, i Norge 1950-årene.

Radioen bandt nasjonen sammen på en måte som kan være vanskelig å forestille seg i dag. President Roosevelt holdt regelmessige «fireside chats» i radioen for å lede folket gjennom depresjonen i 1930-årene og vekke dem til kamp mot fascismen under andre verdenskrig. Både Winston Churchill og Adolf Hitler holdt sine store taler i radioen. I Norge gjorde Vidkun Quisling statskupp i en radiosending.

Hva hørte folk på? Til å begynne med var programmet selv i amerikansk radio hva vi ville kalt ganske finkulturelt. NBC sendte for eksempel leksjoner i musikkunnskap, hørespill basert på Shakespeares teaterstykker, politiske debatter og symfonier.

Men det varte ikke lenge før lettere underholdning tok over eteren. Komikere, populærmusikk, hørespill og barneprogram var populære. Problemet var at radioen var så effektiv som reklamekanal. Og det annonsørene ville ha, var naturlig nok programmer som samlet flest mulig lyttere.

Men i Storbritannia, Norge og andre land med lisensfinansiert kringkasting, dominerte foredrag og seriøs musikk programflaten til langt ut i 1950- og 60-årene. Ungdom som ville høre den nye popmusikken, var henvist til å peile inn utenlandske kommersielle stasjoner som Radio Luxembourg på mellombølgen.

This is London

Det 245 meter lange luftskipet med 97 mennesker og 200 000 kubikkmeter hydrogengass om bord eksploderte i et inferno av flammer da det nærmet seg fortøyningsmasten i Lakehurst, New Jersey, 6. mai 1937. Det var den første transatlantiske luftskipsturen til USA dette året, og radiojournalisten Herbert Morrison hadde møtt fram for å dekke ankomsten for et radioprogram som skulle sendes neste dag. Den sendingen er blitt en av de mest kjente i mediehistorien. Du finner den på YouTube sammen med et filmopptak av ulykken.

Hindenburg-reportasjen var bare ett av en rekke eksempler som i 1930-årene demonstrerte radioens styrke i nyhetsformidlingen. Bakgrunnslyd fra det som skjedde og følelsene som kom til uttrykk i reporterens stemme, ga publikum en helt ny nærhet til begivenhetene.

Avisene tok i bruk alle de midler de hadde for å bekjempe den farlige konkurrenten. Allerede i 1922 hadde BBC i Storbritannia måttet inngå en avtale med avisene og telegrambyråene om ikke å sende nyheter før kl. 19, i tillegg til andre restriksjoner. I 1933 gikk telegrambyråene sammen om å boikotte de amerikanske radiostasjonene og rettsforfølge dem som likevel sendte nyhetene deres. Stasjonene måtte også her gå med på å begrense sendingene til kveldstid og henvise lytterne til avisene for flere detaljer.

Men da krigen nærmet seg, ble behovet for nyheter så stort at avisene sluttet å bekymre seg om konkurransen. Den andre verdenskrig ble et gjennombrudd for radioen som nyhetsmedium.

I Storbritannia hadde BBC hele ti daglige nyhetsbulletiner på det meste. 16 millioner lyttere samlet seg rundt radioapparatene ved sendingen kl. 21, det var halvparten av landets voksne befolkning. Sendingen ble et samlingspunkt for nasjonen, «nesten like hellig som familieandakten en gang skal ha vært», ifølge BBC-historikeren Asa Briggs.

En av de amerikanske reporterne som ble mest kjent, var Edvard R. Murrow. Han sto med mikrofonen på hustakene i London under blitzen mens han beskrev bombene som falt rundt ham, og innbyggernes besluttsomhet og mot. Da han kom til London i 1937, ble han nektet medlemskap i pressekorrespondentenes klubb fordi han arbeidet i radio. Da krigen sluttet, var han klubbens president.

I andre rekke

Hvor befinner du deg når du lytter på radio?

Neppe i godstolen foran et radioapparat i stua. Der er det gjerne en tv-skjerm som dominerer. Mange spådde at radioen ville forsvinne da fjernsynet gjorde sitt inntog i 1950-årene, men det gjorde den ikke. I stedet forandret den seg til det vi kaller et sekundærmedium.
Det krevde ikke mye oppmerksomhet å lytte på radio. Det kunne man gjøre mens man strikket, laget mat, eller for den saks skyld leste lekser. Da reiseradioene og bilradioene kom, kunne man også ta radioen med seg på helt nye steder.

Det var på denne tiden at populærmusikken tok over radioen. Hi-fi-standarden skapte en boom i platebransjen. Stasjonene som tidligere mest hadde spilt live-musikk, tok nå platemediet i bruk. Lokale radiostasjoner utviklet et helt nytt programformat, Top-40, en slags konkurranse mellom artister om hvilken plate som solgte best. Det var billige programmer å produsere, de krevde ikke annet enn en DJ som spilte platene og pratet litt innimellom. Det var dessuten greie programmer å lytte til mens man holdt på med noe annet.

Salget av de mest spilte platene skjøt i været og plateselskapene gned seg i hendene. Mange lot seg friste til å betale penger under bordet for å få sine artister spilt, en praksis som ble kalt «payola». Så mye som 22 000 dollar skal ha blitt betalt for å få en låt spilt. Det kom fram da den amerikanske kongressen tok fatt i problemet og strammet inn på lovgivningen.

Også i Europa måtte radioen forandre seg da fjernsynet tok over plassen i stua, det tok bare litt lenger tid. I 1964 fikk BBC konkurranse av en rekke piratstasjoner som sendte fra skip som lå oppankret i internasjonalt farvann utenfor den engelske kysten. Regjeringen ble presset til å tillate nasjonale reklamefinansierte radiokanaler. Konkurransen førte til at også BBC la mer vekt på populærmusikk og andre programformater med appell til lytterne.