Fagstoff

Filmen

Publisert: 19.03.2013
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
mediehistorier ingressbilde

Medier i utvikling.

Utskriftsvennlig og lyttevennlig versjon av kapittelet om filmens historie.

En oppfinnelse uten framtid

«Film er en oppfinnelse uten noen framtid».

Opphavsmennene til denne glitrende analysen er de to brødrene Auguste og Louis Lumière. De hadde i 1894 patentert kinematografen, en innretning som kunne både ta opp, framkalle og projisere levende bilder. I romjulen året etter holdt de verdenshistoriens første offentlige filmframvisning på en kafé i Paris. Programmet besto av ti korte opptak med titler som «Arbeiderne forlater fabrikken» og «Barnets frokost». Det vakte en voldsom interesse.

I USA hadde Thomas Alva Edison patentert kinetoskopet året før brødrene Lumières kinematograf. Mens de filmet dagliglivet ute på gata, bygde han et studio han kalte Sorte Maria, og filmet mennesker som gjorde helt vanlige ting som å nyse, danse og snakke.

Det hadde lenge vært en kjent sak at bilder som ble vist i rask rekkefølge, kunne skape en illusjon av bevegelse. Det fantes innretninger med navn som Phenakistoskopet, praksinoskopet og zoetropen. Fotografen Eadweard Muybridge klarte i 1870-årene å fange en bevegelse i en bildeserie ved å utløse en rekke kameraer etter hverandre. Men det var celluloidfilmen på rull, som kom midt i 1880-årene, som gjorde filmen mulig.

De første filmene gjenga verden uten noe annet formål enn å vise den. Det var interessant bare så lenge det var nytt. Georges Méliès tok teknikken et skritt videre. Han bygde i 1897 det første egentlige filmstudioet. Her eksperimenterte han med levende skuespillere, dukketeater og modeller, og utviklet en rekke av filmmediets spesialeffekter. Fiksjonsfilmen Reisen til månen fra 1902 ble en verdenssuksess både kunstnerisk og kommersielt.

Fram til første verdenskrig var det Frankrike som ledet utviklingen av filmindustrien. To tredjedeler av filmene som ble vist i verden i 1910, var franske. Den største leverandøren av underholdningsfilm var Charles Pathé. Danske Nordisk Film var det nest største filmselskapet i verden.

Forrående og verdiløs

«Filmen findes at maatte virke forraende ved sine mord og pinsler, specielt overfor barn, og maa for voksne betegnes som verdiløs.» Dette skrev Statens Filmkontroll den 6. desember 1913 i sin begrunnelse for å forby filmen «Reddet i sidste øieblik», den første filmen som ble forbudt vist i Norge.

Ingen andre medier har blitt så systematisk kontrollert og sensurert av myndighetene og av bransjen selv, som filmen. Tabloidavisene solgte rekordopplag på sensasjonsoppslag om forbrytelser og prostitusjon. Når filmene behandlet de samme temaene, ble de forbudt.
Fra første stund ble film sett på som sterkere enn andre medier. Folk dukket seg i kinosalene i 1890-årene når et tog kom kjørende mot dem på scenen, akkurat som de gjorde da de første 3D-filmene ble vist et århundre senere.

Filmen spiller på flere sanser. Ikke noe annet medium skaper en så sterk illusjon av virkelighet med så liten innsats fra seeren. Mange bekymret seg derfor om hvordan den ville påvirke folks holdninger og moral. «Den som kontrollerer filmindustrien, kontrollerer det mest kraftfulle mediet til innflytelse over folket», sa Thomas Edison.

Edison hadde i 1908 fått med seg andre filmprodusenter i et monopol som dominerte markedet i USA fram til første verdenskrig. Her innførte han sensur og ekskluderte alt han syntes var umoralsk. I 1922 påla filmindustrien seg en selvsensur gjennom en forening som senere ble hetende the Motion Picture Association of America (MPAA). «Ingen film skal produseres som senker den moralske standard til de som ser den», var hovedregelen. Skurkene skulle aldri vinne. Nakenhet, dampende sexscener og homoseksualitet var strengt forbudt. I 1960-årene ble dette endret til det ratingsystemet du kanskje har sett på amerikanske filmer: G, PG, PG-13, R og NC-17.

De fleste land har en form for filmsensur. I Norge er det staten som godkjenner filmene gjennom Statens Filmkontroll som ble opprettet i 1913. I dag er det Medietilsynet som sensurerer film.

Filmens språk

Akkurat som de første trykte bøkene lignet på de som munkene hadde kopiert for hånd, så de første filmene ut som teaterforestillinger.

Den egentlige filmhistorien starter etter manges mening med David Wark Griffith, den amerikanske fortellende filmens far. Med filmene En nasjons fødsel (1915) og Intolerance (1916) startet han utviklingen av det filmspråket som ennå brukes i spillefilm.
 
Griffith tok i bruk ulike bildeutsnitt, kamerabevegelser og kameraposisjoner for å forsterke det dramatiske innholdet i scenene. Han etablerte kontinuitetssystemet for å få fortellingen til å oppleves som en sammenhengende kjede. Parallellhandlinger bygde opp spenning og intensitet. Den sosiale konflikten ble sett gjennom enkeltmennesker, og han brukte sentimentalitet og patos for å gi tilskuerne et følelsesmessig forhold til karakterene.

Dette filmspråket fulgte de klassiske realistiske normene som på 1800-tallet var vanlige innenfor andre kunstformer, som i romanene til Charles Dickens og Henrik Ibsens dramaer. Men som i kunsten ellers, vokste det også i filmen fram andre retninger.
Den tyske ekspresjonistiske filmen brukte stiliserte kulisser og spillestil, perspektivforvrengninger og dramatisk lyssetting for å utforske underbevisstheten. Sentrale verk er skrekkfilmen Dr. Caligaris kabinett av Robert Wiene (1920) og framtidsvisjonen Metropolis av Fritz Lang (1926).

Russeren Sergei Eisenstein var opptatt av selve klippingen, og skapte en retning som ble kalt montasjefilm. I den klassiske fortellende filmen skal klippene være usynlige slik at de ikke forstyrrer illusjonen av virkelighet. Eisenstein satte sammen bilder som sto i kontrast til hverandre for å skape assosiasjoner som kunne forsterke innholdet i filmen.

Det kunne gjerne være bilder som ikke hørte hjemme i handlingen i det hele tatt, som når han klippet opptak av kveg som blir slaktet sammen med en massakre av streikende arbeidere i filmen Streik (1924).

Andre ganger arbeidet han med bevegelser. I den berømte trappescenen fra Panserkrysseren Potemkin (1925) satte han sammen en serie klipp av marsjerende soldater og menneskemasser i flukt nedover trappen med en motsatt bevegelse, en mor som sakte, høytidelig bærer sin døde sønn oppover.

Mange av våre dagers musikkvideoer bygger videre på disse retningene.

Taushet er gull

Da Jack Warner, sjefen for filmselskapet Warner Brothers, ombestemte seg, var det allerede for sent. Byggingen var i gang. Et lydstudio til 10 000 dollar ble reist. Det var et risikoprosjekt, og forventningene var lave. Men skeptikerne tok feil. Den aller første lydfilmen, The Jazz Singer, ble en overveldende suksess. Stumfilmenes tid var forbi.

Fram til 1927 ble alle filmer vist uten annen lyd en levende musikk som ble spilt under forestillingen. Det hadde faktisk sine fordeler. Et lite land som Danmark kunne bli en av verdens ledende filmeksportører fordi språkbarrieren ikke fantes. Utstyret var etter hvert relativt kompakt, og man kunne filme hvor som helst uten å bekymre seg for støy fra omgivelsene. Mange av filmene ble også mer kunstneriske fordi filmskaperne måtte klare å formidle handlingen visuelt uten hjelp av dialog.

Under første verdenskrig stanset mye av den europeiske filmproduksjonen opp, og USA tok over markedet. Hollywood etablerte seg som den store filmbyen. De første stjernene ble skapt. Charlie Chaplin signerte i 1916 en kontrakt med et filmselskap på over en halv million dollar. Det var bare to år etter at han opptrådte som den berømte landstrykeren for første gang. Tre år senere grunnla han filmselskapet United Artists sammen med andre stjerner som D.W. Griffith, Mary Pickford og Douglas Fairbanks.

En annen mesterlig filmskaper fra stumfilmtiden var Buster Keaton, kjent for dramatiske stunts som han utførte med stor fare for sitt eget liv.

Filmfabrikkene

Vet du hvorfor det nettopp var Hollywood som i 1920-årene ble USAs filmby? Jo, blant annet rett og slett fordi den lå så nær grensen til Mexico.

Thomas Edison hadde nemlig patent på filmkameraet han hadde oppfunnet, og han håndhevet den strengt. Eide man et kamera uten å ha betalt lisens, kunne det være greit med en kjapp tur over grensen når ryktene gikk om at agentene hans var på vei.
 
Dessuten gjorde klimaet det mulig å filme ute året rundt.

Den første filmen ble skutt i Hollywood i 1910. Men det er årene fra 1930 til 1945 som regnes som Hollywood-filmens gullalder. Åtte store filmselskaper dominerte produksjonen, som de organiserte etter samlebåndsprinsippet akkurat som i en fabrikk. Tusenvis av ansatte arbeidet der, både skuespillere, produsenter, regissører, forfattere, stuntmenn, håndverkere og teknikere. I 1930-årene spyttet disse fabrikkene i Hollywood ut nesten 500 filmer i året. Deres dominerende stilling gikk langt ut over USAs grenser. På norske kinoer har amerikanske filmer stått for 60–65 % av tilbudet helt siden den tiden.

Underlig nok klarte de store filmfabrikkene å skape noen glitrende filmer. Noen av dem har du kanskje sett, som for eksempel Tatt av vinden, Casablanca, eller Citizen Kane. Kanskje har du også hørt om filmstjerner som Clark Gable, Greta Garbo, Marlon Brando, Katharine Hepburn, John Wayne, Humphrey Bogart, Ingrid Bergman eller Marilyn Monroe.

De fleste filmene ble kokt sammen etter oppskrifter som ble utviklet i 1920-årene. Westernfilmer, kostymedrama, musikaler, komedier, tegnefilmer og skrekkfilmer var blant de vanligste sjangrene. Nye sjangre oppsto også, som for eksempel film noir, mørke krimfilmer med hardhudete men bløthjertede detektiver i hovedrollen. Ta en titt på Malteserfalken med Humphrey Bogart, hvis du ikke har sett den.

Filmselskapene laget ikke bare film. De eide også hver sine kinokjeder hvor de selv kunne bestemme repertoaret. I tillegg hadde de stor makt over uavhengige kinoer, som ble tvunget til å kjøpe pakker som inneholdt B-filmer av lav kvalitet i tillegg til hovedfilmene. Misnøye med denne ordningen førte til at høyestrett i 1948 løste opp produsentenes makt over kinoene. Sammen med konkurransen fra det nye tv-mediet var dette en av grunnene til at Hollywood etter hvert mistet sin dominerende stilling.

Propagandafilmens triumf

Den andre verdenskrig skulle vise at Thomas Edison hadde rett da han sa: «Den som kontrollerer filmindustrien, kontrollerer det mest kraftfulle mediet til innflytelse over folket».

Det begynte med mesterregissøren Leni Riefenstahls Viljens triumf fra 1935. Den handler om nasjonalsosialistenes partimøte i Nürnberg og bruker lange kjøringer, pompøs musikk og en mesterlig klipping for å skape et triumferende bilde av Hitler. Riefenstahl tilbrakte flere år i varetekt etter krigen, men ble ikke dømt for krigsforbrytelser. Hun forsvarte seg med at hun ikke hadde visst om konsentrasjonsleirene, og at kunstnere dessuten ikke kan stilles til ansvar for de politiske problemene deres kunst måtte skape.

Regissøren Fritz Hippler ledet filmavdelingen i Joseph Goebbels propagandaministerium. De laget filmen Den evige jøde, hvor jødene ble framstilt som rotter og andre skadedyr. Ved å ta fra en hel folkegruppe menneskelige trekk, var den med på å rydde veien for folkemordet som fulgte.

På den andre siden av Atlanterhavet brukte Chaplin humor i kampen mot nazismen. I Diktatoren fra 1940 spiller han en jødisk barberer som blir forvekslet med diktatoren Adenoid Hinkle. På denne tiden var det bare få mennesker i USA som forsto hva nazismen kunne føre til. Den offisielle politikken i Hollywood var at politiske budskap skulle unngås, og at alle land skulle framstilles med respekt. Da Chaplin ble spurt om han var jøde selv, svarte han: «Jeg har ikke den æren».

Det ble etter hvert laget en rekke filmer i USA som skulle øke krigsmoralen i militæret og i befolkningen ellers. Selv Disneys Donald Duck hadde et gjestespill i propagandaens tjeneste i filmen Der Fuehrer’s Face.

Størst innflytelse fikk dokumentaren Why We Fight, som Frank Capra produserte i 1942. Den var bestilt av forsvarsdepartementet for å øke kampviljen hos soldatene, men president Roosevelt syntes den var så viktig at han fikk den vist på kinoene over hele landet.

Nye bølger

Da krigen var slutt, strømmet det igjen en flom av lette underholdningsfilmer ut fra Hollywood-fabrikkene. Men i konkurransen med det nye fjernsynsmediet tørket mye av inntektene fra kinovisningene inn. For å trekke folk til kinoene, ble det laget storfilmer i bredformat, Ben Hur er et eksempel på det, og det ble eksperimentert med 3D.

I Europa gikk man nye veier for å møte flommen av amerikanske filmer. Den nye bølgen var en betegnelse på en rekke franske filmer i slutten av 1950-årene (Hiroshima, min elskede, Til siste åndedrag og andre). De benyttet et personlig filmspråk preget av håndholdt kamera, improvisasjon, og klipping som stadig brøt i stykker illusjonen av virkelighet.

En annen europeisk retning var italiensk neorealisme. Den forkastet Hollywoods oppkonstruerte intriger og profesjonelle skuespillere, og tok kameraet ut i gatene for å vise virkeligheten. Okkupasjonsdramaet Rom — åpen by (1945) av Roberto Rossellini, vant en rekke internasjonale priser.

Over hele verden var kulturen i endring i 1960-årene. Ungdommen vendte seg fra idealer som patriotisme og heltemot til toleranse og vekt på indre personlig vekst. Hippiebevegelsen vokste fram. Også Hollywood-filmene forandret seg, og antiheltene dukket opp på skjermen. Krigs- og westernfilmene handlet mer om personlige tragedier og menneskelige verdier enn heltemot i kamp. Rasemotsetningene ble tematisert (To Kill a Mockingbird, 1962), ungdomsopprøret (Rebels Without a Cause, 1955) og frihetslengselen (Easy Rider, 1969).

Blockbusters

De tre filmene i trilogien Ringenes Herre (2001–2003) kostet nesten 300 millioner dollar å lage. De spilte inn tett på tre milliarder. De gikk på kino og tv over hele verden, ble solgt på DVD og Blu-ray, og håvet inn penger på salg av dataspill, leketøy, bøker, tegneserier, kostymer og mye annet. Velkommen til the Blockbuster.

En blockbuster er en fortelling med stor appell i en spektakulær innpakning som kan fungere i en rekke medier, og som derfor har et stort potensial for inntjening.

I dag er filmselskapene i Hollywood blitt en del av den internasjonale medieindustrien. De lager ikke lenger filmene selv, men finansierer og markedsfører produksjoner for selvstendige filmskapere. Spektakulære filmer kan tjene inn virkelig store penger hvis de lykkes, og er naturlig nok enklest å finansiere. Fra Haisommer i 1975 til Avatar i 2012 har spesialeffektene vært en vesentlig del av de fleste storfilmene.

Men det fins likevel rom for såkalte mainstream-produksjoner med kjente navn på rollelisten. Budsjettene er lavere og risikoen dermed mindre, og filmer som Pretty Woman og Hjemme alene-filmene har vist at de kan være svært lønnsomme.

En tredjedel av dagens filmmarked består av uavhengige produksjoner med lave kostnader som gjerne retter seg mot spesielle grupper innenfor publikum.

Fra Hollywood til Bollywood

Seks millioner ansatte produserer tusen filmer i året. De omsetter for åtte–ti milliarder dollar. Vi snakker ikke om Hollywood, men Bollywood.
Det største filmproduserende landet i verden er faktisk ikke lenger USA, men har siden midten av 1970-årene vært India.

Bollywood er blitt en betegnelse ikke bare på sentrum for filmproduksjon i India, Mumbai (tidligere kalt Bombay), men for en egen filmsjanger. Bollywoodfilmene er ofte overdådige kjærlighetshistorier preget av fargerike kostymer og kulisser og tallrike innslag av musikk og dans. Som en følge av det multikulturelle samfunnet, har de fått en økende popularitet også i Vesten.

Etter at det er blitt mulig å kjøpe film på DVD og på nettet, har filmer fra andre land lettere kunnet konkurrere med amerikanske filmer. Den kinesiske kampfilmen Crouching Tiger, Hidden Dragon ble voldsomt populær i USA og Europa i 2000. Eksempler på andre ikke-amerikanske suksesser er franske Amélie og indiske Slumdog Millionaire.

Enkelte filmer blir nå spilt inn på flere språk slik at de lettere kan konkurrere på det internasjonale markedet. Quentin Tarantino laget filmen Inglourious Basterds (jo, det staves faktisk sånn!) på både tysk, fransk og engelsk.