Fagstoff

Navnefest

Publisert: 18.12.2013 (11:27), Oppdatert: 29.08.2016 (08:51)

Portrettbilde av Svein-Erik Rastad i Human-Etisk Forbund  

Om forfatteren

Svein-Erik Rastad har studert både ved Princeton University og University of Nairobi. Han hadde planer om en karriere innen FN, men valgte å bli boende i Bergen. Der jobber han nå i Tryg Forsikring med internettavis og annet informasjonsarbeid.

 

Forfatteren er selvlært skribent og har i flere år vært gravferdstaler og vigsler for Human-Etisk Forbund og gjesteskribent i Bygdanytt. Han har dessuten jobbet frivillig for SOS Barnebyer i 25 år, og i den sammenheng holdt mange foredrag for blant andre skoleelever.

 

 

Navnefest

Dronning Sofie av Danmark-Norge må ha vært en modig dame. Hun strikket, i all hemmelighet, for strikking var forbudt. Alle visste jo at ullstrømper svekket bena, og en nattlue av ull ga utløp for kvinnenes utilfredsstilte lengsler. Ikke rart strikking senere ble mektig populært.

 

Mens kong Fredrik II var bortreist, rodde dronningen med sin kammerpike ut til en øy i parken ved Fredriksborg slott, for å strikke i all hemmelighet. Der var hun også da Christian IV uventet tidlig ble født, i april 1577. Han ble – o gru – svøpt i strikket ulltøy, og i all hast rodd tilbake til slottet, der han i seks uker ble låst inne bak stengte dører og vinduer i påvente av kongens hjemkomst.

 

Etter reformasjonen var djevelen ekstra ivrig etter å lukte seg frem til morsmelk for dermed å stjele nyfødte barns sjel før dåpen kunne skje. Den sjansen tok ikke dronningen. Barnet ble holdt bak lås og slå til gutten kunne døpes.

 

Dette er hentet fra romanen Musikk og stillhet, av forfatterinnen Rose Tremain, som er prisbelønt bl.a. fordi hun gjør et nitidig historisk forarbeid for sine bøker.

 

Det er vel fortsatt dem som mener at et nyfødt barn er i alvorlig fare inntil det er døpt, for først ved dåpen blir barnet en del av Guds rike og derved fri for arvesynden. Det finnes imidlertid mange ulike religiøse oppfatninger om dåpen. De skal jeg la ligge. Det er imidlertid god grunn til å stoppe opp, og kan hende undre seg over hva som kan ligge bak den veldige betydning dåpen tillegges. Det er på ingen måte sikkert at den bare har teologisk interesse.

 

Vi har all verdens historier om småbarn som ble forlatt ute i naturen, som ble funnet av mennesker, attpå til av dyr, og vokste opp sammen med dem, i all hemmelighet. Legender og eventyr bærer vanligvis på et element av en bakenforliggende sannhet.

 

Mange forbinder vel dåp med at barnet offisielt får et navn. En dåpsattest ble her i landet lenge brukt som identifikasjon, selv om den ikke har juridisk status. Det kan være like greit, for jeg har papir på at min kone er en gutt. Det kan imidlertid være grunn til å tro at et formelt navnedagsrituale ikke først og fremst har sin opprinnelse i ønsket om å beskytte det nyfødte barnet fra djevelen men fra barnets egne foreldre!

 

Tro det eller ei, men omfattende forskning mener å vite at barnedrap har vært en relativt vanlig foreteelse i alle kulturer, og innenfor alle religioner. I såkalt primitive kulturer eller under ekstrem fattigdom har foreldre alltid måtte ta standpunkt til om de hadde tilstrekkelige ressurser til å la et nyfødt barn leve. Det kunne for eksempel hende at moren allerede hadde ett barn som var avhengig av morsmelken – nok til to hadde hun ikke.

 

Hvis foreldrene av ulike grunner ikke ønsket at barnet skulle leve, var et alternativ å ofre barnet til en gud. I Jerusalem skal en av turistattraksjonene nå være en grotte som i gammel tid bl.a. ble benyttet til rituelle barneofringer. Bibelen har mange henvisninger til barneofringer, bl.a. skulle alle førstefødte ifølge Mosebøkene ofres til Herren. Kan det tenkes at de troende fulgte dette pålegget? Heldigvis tas ikke lenger den hellige skrift bokstavelig.

 

Det skal også ha vært vanlig motvilje mot jentebarn. Det hevdes at jordmødre bl.a. i den romerske overklassen ofte hadde et kar med vann stående ved sengen, slik at nyfødte og uønskede jenter kunne druknes umiddelbart etter fødselen. Denne motviljen mot jenter er ikke helt ukjent i dag heller. Brutalt, men sant.

 

Vi vet at norske vikinger ofte fikk barn med sine friller, slaver som må kunne beskrives som ufrivillige innvandrere. Barna fikk samme slavestatus som moren, hvis da ikke vikingfaren offentlig sto frem og vedkjente seg farskapet. Skal vi gjette på at det oftest gjaldt guttebarn?

 

Kan det tenkes at tradisjonene om dåp og andre former for navnedagsritualer var ment å oppfordre foreldrene til å vedkjenne seg barnet, bære det frem offentlig og offisielt gi barnet et navn i alles påsyn? Med andre ord en oppfordring om å la barnet få leve? Selv i dag blir nyfødte spedbarn funnet forlatt, noen ganger for å dø, andre ganger i håp om at noen vil forbarme seg over det, på en benk i parken, eller på en trapp foran en barneby. Noen mødre rømmer fra klinikken. Flere slike barn vokser i dag opp i en barneby. Der får de både et navn og en mors kjærlighet.

 

En navnedag er i dag en stor familiebegivenhet, uansett hvordan den markeres. Godt er det.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Oppgaver

Generelt