Aktualitet

Ett minutt om likhaugen

Publisert: 06.03.2013, Oppdatert: 05.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Sven Egil OmdalSven Egil Omdal 

Mediestemmer

Sven Egil Omdal er fast skribent for faget Medie- og informasjonskunnskap i NDLA.

Omdal er journalist og tidligere redaktør i Stavanger Aftenblad.


Mange kjenner han fra spaltene Medieblikk og Fripenn i flere norske aviser.

Han har tidligere vært leder av Norsk Journalistlag og Pressens Faglige Utvalg.

Han er også universitetslektor 2 ved Universitetet i Bergen.


For øyeblikket er Sven Egil Omdal korrespondent i Brussel.

 

NB!

Vi har spurt Dagsrevyen om de ønsker å gi et tilsvar til denne kommentaren. Dagsrevyen har ikke svart på henvendelsen.

 

Herman Kahan

portrett av Herman KahanHerman Kahan var en av de få som overlevde konsentrasjonsleiren i Auschwitz. 

I radiodokumentaren Fra Auschwitz til Holmekollåsen  (43:50) forteller Herman Kahan om sitt liv.

 

Fra Auschwitz til Holmenkollåsen    

Kontrollrommet i DagsrevyenNRK Dagsrevyen har måttet tåle mye kritikk det siste året. 

Teaterstykket Shakespeare på en time har vært en suksess i mange land, men da Dagsrevyen forsøkte å gjøre unna holocaust på ett minutt, gikk det ille.

Av Sven Egil Omdal

Guri Hjeltnes er ikke bare historiker og leder av Holocaustsenteret i Oslo. Hun har også vært professor i journalistikk. Da hun svingte svøpen over Dagsrevyen, gikk det ikke mange dagene før ledelsen i Norges viktigste nyhetsredaksjon gikk ned på knærne og ba om unnskyldning.

I sin faste spalte i Stavanger Aftenblad grep Hjeltnes tak i Dagsrevyens live-innslag fra festen der 87 år gamle Herman Kahan ble slått til kommandør av St. Olavs orden. Først sendte revyen et forhåndsprodusert innslag om denne bemerkelsesverdige mannen, som ble dratt fram fra de døde, og som siden har vært et forbilde for de levende. Så ble det satt over til festen. Reporteren manøvrerte seg mellom bordene og fram til den gamle mannen med kommandørkorset. Slik beskriver Guri Hjeltnes det som da skjedde:

Etter et par sportsspørsmål om «hvor stor dagen er» og hva det er som gjør «det så gjevt» å bli kommandør av St. Olavs orden, fulgte dette: «Du ble altså funnet i en likhaug i Hitlers fangeleir ... kan du trekke oss litt tilbake i tid ... kan du fortelle hva du husker av det du har opplevd?

Kahan har i alle år ført samtaler i toleransens tegn, forsøkt å være en brobygger. Han smilte og ristet umerkelig på hodet: «På hvor mange minutter?» Reporteren som boltret seg i sin på-stedet-reportasje, svarte: «Du skal få ett minutt til det.»

Hjeltnes fanget opp en bred reaksjon mot innslaget. Men hva skulle journalisten gjøre? Han hadde jo ikke mer enn ett minutt å tilby. Reportasjen hadde allerede vart et par–tre minutter, til sammen ville det bli et langt innslag, målt med fjernsynets utålmodige ur. Og hva annet kunne han spørre om, enn denne ene hendelsen. Det er kontrasten mellom hans humanitære holdning etter krigen og hans opplevelse av menneskeforakten i utryddelsesleiren som er den offentlige historien om Herman Kahan.

Dagsrevyens ledelse beklaget, og tok på seg ansvaret for ikke å ha tenkt nok på forhånd. Men siden de nå har god tid til å tenke i etterhånd, bør de se at det er en sammenheng mellom dette innslaget og reportasjen om romkvinnen som ble fremstilt som en forfulgt uskyldighet, mens hun i virkeligheten var dømt for å ha medvirket til voldtekt på sin 11 år gamle datter.

Over år har Dagsrevyen utviklet en form som frister til manipulasjon. Alf Skjeseth, tidligere leder av Norsk Journalistlag, skrev i en kommentar i Klassekampen: «Med sin spesielle slagstyrke vinklar Dagsrevyen mange saker altfor hardt, altfor omtrentlig, altfor spekulativt.»

Dagsrevyen kan være mange ting, men den kan ikke tillate seg å være omtrentlig og spekulativ. Viljen til å fortelle en bestemt historie må ikke bli så sterk at historien blir falsk, slik tilfellet var med romkvinnen. I Kahan-saken var det antakelig den faglige gleden ved å gå inn direkte som sløvet diskusjonen om hvordan man på et par minutter kan fortelle noe meningsfullt om et menneske som har beseiret hatet så ettertrykkelig som Kahan har.

Det er viktig for NRKs ledelse at Dagsrevyen fortsatt skal være landets viktigste og største nyhetssending. For å sikre denne ambisjonen har man bevisst forlatt det andre kravet, at Dagsrevyen også skal være et pålitelig speilbilde av døgnets viktigste begivenheter, en slags vesentlighetskalender. I stedet leter Dagsrevyens ledelse, som alle kommersielle redaktører også gjør, etter sterke konflikter, emosjonelle reportasjer, egne vinkler og gode fortellinger.

Når trangen til å lage en god fortelling kolliderer med kravet om å være pålitelig, og fortellingen vinner, er det tegn på at noe er alvorlig galt i måten redaksjonen ledes på. Den påtroppende kringkastingssjefen bør starte sin gjerning med å forklare hvordan han mener Dagsrevyen skal prioritere mellom dramaturgi og pålitelighet, og han må gjerne bruke mer enn ett minutt.