Fagstoff

Britt Karin Larsen: Treet

Publisert: 18.12.2013 (16:12), Oppdatert: 29.08.2016 (09:53)

 

Portrettbilde av forfatteren Britt Karin LarsenBritt Karin Larsen (1945–)  

Britt Karin Larsen er en norsk forfatter og lyriker. Hun debuterte som lyriker i 1978 med diktsamlinga 5mg blues og andre dikt.

Hennes første roman I ly for regnet kom ut i 1990. Hun er særlig kjent for sin romantriologi om taterne.

Novella Treet handler om det vanskelige valget knyttet til temaet abort.

 

Treet

Britt Karin Larsen

Etterpå. Det gjør ikke vondt etterpå, sier de. En svak nesten umerkelig sårhet skal være alt. Sammen med en letthet, naturligvis, ved det som er borte.

 

– Jeg pleide å ta et glass rødvin etterpå! sier Birgit og strekker seg. - Det synes jeg at jeg hadde fortjent! Tre unger har jeg jo, jeg hadde ikke greid mer, jeg, så de to abortene angrer jeg ikke. Og du er jo ennå ung! Du kan få så mange du bare vil, du, siden – !

 

Hun ler, hun vil muntre meg opp. Dette er ikke verdens undergang. Jeg har livet foran meg, hele det lange livet. Det går flere tog, mange tog, tog hele tiden! Barn kan jeg få, når det er riktig, når tiden bare er inne for det!

 

– Men hva med bestemor, sier jeg, – var det bare den ene gangen.

– Hva?

– Bestemoren vår fikk aldri mer enn ett barn, hun. Det var hennes sorg. Det vet du da?

 

Jeg snakker til Birgits rygg nå, mens hun rydder av bordet. Hun liker å ha det ryddig, og etter at barna har flyttet, har hun det aldri rotete mer.

 

Det er middag, skyggen av grana vest for huset faller over det, et mørke som kjøler etter en varm dag. Bestemors hus, som ni tyve år eldre søster har overtatt. Stor, lys og lattermild, full av energi. Jeg var atpåklatten, som ikke likner de andre søsknene mine. Hvem likner jeg? Ville jeg liknet barnet mitt, om jeg hadde våget å få det? Ansiktet i speilet, vått, ukjennelig.

I morgen skal jeg på sykehuset.

 

– Den gråtingen din, sier Birgit og setter en kaffekopp foran meg, – den kommer ikke bare fordi du gruer deg til dette. Den kommer hos alle som er gravide, den.

 

Søsteren min. Stor, sikker. Hun som vet svarene. Mangler hun det riktige, finner hun et annet, bare, verden er full av svar.

 

– Det treet, sier jeg, – det husker jeg at pappa ville hugge ned. Det skygget for altanen hvor han likte å sitte og sole seg. Da tok bestemor øksa fra ham, og jeg gråt, jeg var liten da og trodde hun skulle drepe pappa. Birgit ler.

– Du må huske feil. Bestemor var da den snilleste ...

– Du var ikke her, du drev og giftet deg og fikk barn. Bestemor ble ikke sint før hun ble gammel, hun.

 

Søsteren min, eller er hun det? Et hav, et helt liv mellom oss. Mamma var åtteogførti da hun fikk meg. Hun var flau, hun var redd jeg ikke skulle være velskapt. Hun kunne valgt meg vekk. Attpåklatten, som bare gjorde henne sliten. Nå er jeg tredve. Det er ikke sant at jeg har hele livet foran meg. Jeg drikker kaffen, jeg ser på treet og tenker på en kamp som bestemor vant, for lenge siden. Var det bare den ene? Var det derfor bitterheten kom? Søsteren min snakker. Nå er hun alvorlig.

 

– Du får jo aldri bestemt deg, sier hun. – Du vet jo ikke hva du vil med livet ditt, du. En må jo planlegge ting. Og det fins jo ...

Hun nøler, men jeg vet hva hun vil si. Det finnes jo dem som aldri bør få barn. Nå reiser hun seg og henter røykpakken sin. Tenner en sigarett.

 

– Jeg kan kjøre deg i morgen, sier hun, – så slipper du å ta buss. Det er ikke noe problem.

 

Hun ser opp mot kalenderen, der de ennå ubrukte dagene skinner mot henne. Øynene hennes er så klare, så blå.

Mine, de har et annet uttrykk, et annet blikk.

 

– Jeg har forresten en genser jeg ikke bruker, sier hun. – En riktig pen genser. Pastellgul. Du kunne ...

 

Jeg liker ikke pastellgult. Jeg hater de fargene hun liker.

På hybelen mni har jeg esker med klær hun har gitt meg, hvite skjørt og bluser og ting som jeg aldri ville kjøpt. Sist Jonny var hos meg hadde vi det moro med disse klærne, og kledde oss ut i dem, begge to, før vi hikstende av latter endte i sengen min. Han vet ikke om barnet, han har vansker nok fra før, og det var ikke menlngen å gi ham flere. Jeg vet ikke en gang om han er glad i barn. Kanskje er det bare livet han er glad i?

Bare kjærligheten?

 

– Bestemor bygde dette huset, sier jeg.  – Først var det bare et lite skur hvor hun stappet filler mellom veggplankene. Hun snakket ikke om det før hun ble gammel. Først da sluttet hun å skamme seg. Først da våget hun å gå i de klærne hun selv bestemte, og ... Søsteren min sukker.

– Du kan sove her i natt, naturligvis, sier hun, - så slipper du å sitte alene å gruble.

– Du kom ikke i begravelsen hennes, du.

– Nei, det passet ikke. Jeg tror det var noe med den eldste, at han var syk ...

– Du hadde ikke notert den på kalenderen din.

– Hva?

– Døden. Du hadde ikke notert den. Men det i morgen har du notert, ser jeg. At du skal kjøre meg ...

 

Hun legger hånden på skulderen min. Jeg hater at søsteren min rører ved meg, rører ved den kroppen Johnny kan røre ved alt han vil.

 

– Dette er ikke lett, hvisker hun, – det er aldri lett for noen ... men du må ikke være så bitter, ikke så hard ... Og det kommer til å gå greiere enn du tror. Du får jo en sprøyte først, så du blir sånn passe salig og sløv ... ja, du vet jo ... Hun tier igjen. Rødmer. De årene jeg var stoffavhengig glemmer hun ikke.

Men jeg er ren nå. Har vært det lenge. Hvor lenge er langt nok for henne? Selv drikker hun whisky. Smugdrikker. Den lykkelige søsteren min. Tror hun ikke jeg har sett tomflaskene i benkeskapet hennes? Jeg tørker tårene. Smiler.

 

– Det går nok bra, sier jeg, – det er ingen vits i å lage noe stort problem av dette.

– Nei, ikke sant? For det er et enkelt inngrep.

– Jeg må gå, sier jeg. – Jeg må rekke siste buss hjem.

– Men ... hva med i morgen, da? Jeg skulle kjøre deg ...

– Det trenger du ikke, sier jeg, og reiser meg. Nå kjenner jeg lettheten, nesten, den hun prøvde å beskrive for meg til å begynne med. Ingenting gjør vondt lenger. Ikke nå.

 

Med kåpen over skuldrene går jeg ut altandøren, og ved grana lar jeg hånden stryke varsomt to ganger langs den ru stammen før jeg skynder meg videre mot bussholdeplassen.

 

 

Oppgaver

Generelt