Fagstoff

Tradisjonell dramaturgi

Publisert: 20.03.2013, Oppdatert: 05.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Filmplakat for filmen Titanic, som viser skuespillerne Kate Winslett og Leonardo DiCaprioMange store internasjonale film- suksesser har en handlingsgang som følger Hollywood-modellen. Vet du forresten navnet på filmen som plakaten ovenfor reklamerer for? 

 

 

 

Scene fra Oliver Twist der Oliver møter en lommetyv. Oliver sitter på bakken mens tyven, en lang og hengslete fyr, spaserer forbi med et lurt smil rundt munnen. En tilfeldig forbipasserende? På ingen måte! I et drama er hver eneste hendelse viktig. I denne scenen fra musikalen «Oliver Twist» blir vesle Oliver kjent med en lommetyv – som blir en ny venn.

 

 

 

 

Bilde av skuespiller Catherine Wilkin i rollen som Hedda Gabler. Hedda er kledd i sort og holder en pistol mot tinningen sin.Ibsens drama «Hedda Gabler»  ender tragisk: Hovedpersonen Hedda tar sitt eget liv.

Mye brukt også i dag

Den vanligste måten å bygge et dramatisk plott på er også den eldste: Allerede for 2300 år siden beskreiv den greske tenkeren Aristoteles i boka Om diktekunsten en modell for hvordan dramaet skulle bygges opp. Denne modellen har hatt stor innflytelse på utviklinga av dramaet i den vestlige verden. I vår egen tid finner vi igjen Aristoteles' modell i for eksempel spillefilmen – i ei mer spissa utgave som skal garantere størst mulig spenning. Den kalles også Hollywood-modellen i og med at særlig mange amerikanske spillefilmer følger dette mønsteret.

Tre deler

Ifølge Aristoteles skulle plottet, eller fabelen, som han kalte det, ha en begynnelse, en midtdel og en slutt, og de tre delene måtte henge logisk sammen. En modell som viser denne tredelinga og spenningsutviklinga i dramaet, kan se slik ut:

Illustrasjon som viser den tradisjonelle spenningskurven og dramaturgien i dramaer, spillefilmer og fortellinger  

Du har sikkert sett lignende illustrasjoner før, kanskje med andre navn på de ulike delene av kurven. Dette kommer av at modellen er aktuell for folk som jobber innafor ulike fagområder, for eksem- pel film, drama og fortellende diktning, og alle fagområdene har sin egen fagterminologi.

Begynnelsen: presentasjon

Den første delen av et drama kalles åpning eller presentasjon. I denne delen blir vi satt inn i tid og sted, i personenes bakgrunn og ønsker, og vi forstår hva som er grunnlaget for den kommende konflikten. Innledninga har også som formål å gjøre oss engasjert i personenes videre skjebne.

Midtdelen: utdyping og opptrapping

I midtdelen utdypes situasjonen og konflikten, og deretter skyter handlinga fart. Hovedpersonen møter hindringer og opplever trusler som tvinger han eller henne til å handle, med det resultatet at konflikten trappes opp og spenninga øker. Innimellom kan det se ut som om hovedpersonen klarer å avverge farene som lurer, men det er alltid bare midlertidig. Opptrappinga er den mest omfattende delen av dramaet.

Slutten: klimaks og avtoning

I sluttdelen når spenninga raskt et høydepunkt eller klimaks, og så finner konflikten ei løsning. Tragedien ender ofte med katastrofe, og da ikke sjelden med heltens undergang og død. Den siste delen av dramaet kaller vi avtoning (eller avrunding). Det ender gjerne med at de overlevende forsones og drar lærdom av det som har hendt. I komedien finner konflikten ei lykkelig løsning, og harmonien som var truet, blir gjenopprettet.

Vendepunkt(er)

I alle dramaer finner vi hendelser som sørger for at handlinga tar ei ny, ofte uventa retning, såkalte vendepunkter. Vendepunkter kan være spenningstopper, men også tilsynelatende udramatiske hendelser kan ha avgjørende betydning for hvordan handlinga utvikler seg.

Noen ganger finner vi ett enkelt avgjørende vendepunkt der heltens skjebne snur fra lykke til ulykke eller omvendt. Andre ganger kan situasjonen skifte mellom håp og fortvilelse flere ganger, noe som skaper ekstra spenning.

Scene der Helmer leser brevet som avslører at Nora har forfalsket farens underskrift Scene fra "Et dukkehjem": Helmer har lest brevet som avslører hva Nora har gjort.

I for eksempel Henrik Ibsens drama Et dukkehjem kommer handlinga til et avgjørende vendepunkt når Noras mann Helmer leser et brev som avslører at Nora har forfalsket underskrifta til faren sin for å kunne ta opp et banklån. Nora gjorde dette i hemmelighet for å finansiere et kuropphold som reddet Helmers liv, og hun har spart på husholdningspengene i flere år for å betale tilbake lånet.

Nora har vært klar over at avsløringa måtte komme, men hun har likevel hele tida hatt et håp om at Helmer ville verdsette offeret hennes og forsvare kona si overfor omverdenen. Men Helmer tenker bare på skandalen som avsløringa uunngåelig vil føre til, og han fordømmer handlemåten hennes. Nora innser nå at Helmer ikke er den mannen hun trodde han var, og hun tar konsekvensene av denne innsikten.

Modell og virkelighet

Alle modeller er forenklinger av virkeligheten. Det gjelder også for illustrasjonen vi har brukt på denne sida. Men nettopp fordi de forenkler, kan modellene gjøre det lettere for deg å oppdage og forstå sammenhenger. Du kommer sikkert til å lese eller se mange dramaer og filmer som følger den tradisjonelle dramaturgi-modellen, i hvert fall i store trekk. Pass likevel på: Manusforfattere kan grunnoppskriftene sine, men de elsker å variere!