De politiske ideologiene
De ulike politiske partiene skiller seg fra hverandre ved at de har ulike meninger om hvordan samfunnet skal være. Mange av partiene bygger sin politikk på ideologier. En ideologi er en idé eller et tankesett om hvordan samfunnet skal styres, og hvilke verdier som er viktige. Eksempler på slike ideologier er anarkisme, sosialisme, liberalisme, konservatisme og fascisme. Selv om ideologiene har forandret seg mye siden de oppstod, kan vi kjenne igjen visse trekk, og disse trekkene er det som skaper hovedskillene mellom partiene. Venstre (V) er et sosialliberalt parti, Høyre (H) er et konservativt parti, Sosialistisk Venstreparti (SV) er et sosialistisk parti og Arbeiderpartiet (AP) er et sosialdemokratisk parti. Fremskrittspartiet (FrP) bygger sin økonomiske politikk på den økonomiske liberalismen. I tillegg har vi partier som Kristelig Folkeparti (KrF) og Senterpartiet (SP) som setter familie, kristendom, tradisjonell moral og bygdeverdier høyt.
Å skille de ulike politiske partiene fra hverandre er ikke alltid like enkelt. Ideologiene spiller ikke en så stor rolle lenger. Men ofte snakker vi om en høyre– venstre-akse i norsk politikk. På høyre side finner vi de partiene som er konservative og økonomisk liberalistiske partier, på venstresida finner vi sosialistiske partier, og i midten finner vi sentrumspartiene.
Høyresiden har tradisjonelt lagt vekt på dette:
- frihet for det enkelte individ og vern om det bestående samfunn
- privat eiendomsrett og privat næringsliv
- markedsøkonomi med fri konkurranse og lite offentlig regulering
Venstresiden har tradisjonelt lagt vekt på dette:
- Staten leder styringen av økonomien i samfunnet.
- Tilbudet av velferdsgoder skal være et offentlig ansvar.
- Staten regulerer næringslivet med blandingsøkonomi.
Høyresiden består av partiene Høyre (H) og Fremskrittspartiet (FrP), mens venstresiden består av Partiet Rødt, Sosialistisk Venstreparti (SV) og Arbeiderpartiet (AP). Som en egen gruppering mellom høyre- og venstresiden finner vi sentrumspartiene Senterpartiet (SP), Venstre (V) og Kristelig Folkeparti (KrF).
Partiprogrammene
Valgforskerne har funnet ut at hele 68 % av velgerne synes at det er vanskelig å se hva som skiller de ulike partiene. Men de er ikke nødvendigvis så like, de bare oppfattes slik.
Hvordan kan vi så undersøke hva som skiller de ulike partiene?
Vi kan lese og sammenligne de ulike partiprogrammene, vi kan undersøke hvordan partiene stemmer i ulike politiske fora, som for eksempel Stortinget, og vi kan undersøke partimedlemmenes holdninger.
Foran hvert valg utarbeider partiene valgprogrammer som viser hva partiet vil arbeide for i kommende fireårsperiode. I prinsipprogrammet kan vi lese hvilke politiske syn det enkelte politiske partiet står for. Med utgangspunkt i partienes egne programmer, skal vi her se litt nærmere på dette.
Rødt
Partiet Rødt ble stiftet 11. mars 2007. De tidligere partiene Rød Valgallianse (RV) og Arbeidernes kommunistparti (AKP) (begge stiftet 1973) sammen med partiløse omdannet seg da til et nytt parti. I september 2007 sluttet også Internasjonale Sosialister seg til partiet.
Rødt er et sosialistisk parti og mener at kapitalismen er hindringen for et rettferdig og solidarisk samfunn. Rødts mål er et samfunn uten utbytting og undertrykking, og reell likestilling mellom kjønnene er viktig her. De vil avskaffe den private eiendomsretten til felles naturressurser. Partiet jobber for å endre maktforholdene i samfunnet fundamentalt. Bak dette ligger det en klassetenkning, som går ut på at de ønsker at det arbeidende folket tar over makten, og at det etableres nye folkevalgorganer. Partiet er for en dominerende offentlig sektor. Rødt er et revolusjonært parti og henter mye av sin ideologi og politikk fra marxistisk teori.
Sosialistisk Venstreparti (SV)
Partiet SV ble stiftet 16. mars 1975. Forløperen til partiet er Sosialistisk Valgforbund (1973) som ble dannet som følge av EF-striden 1970–1972. Et av de sentrale partiene i dette valgforbundet var Sosialistisk Folkeparti, som brøt ut av Arbeiderpartiet (AP) i 1961.
Partiet er et sosialistisk parti som ønsker et annet samfunn bygd på andre verdier og behov enn kapitalismen. De ønsker at kapitalismen og markedskreftene erstattes av solidaritet, rettferdig fordeling, miljøhensyn og utvidet økonomisk og politisk demokrati. SV er for en sterk offentlig sektor hvor staten skal styre kapitalen og vareproduksjonen og fordele makt og materielle goder. De er reformistiske, altså at de gjennom reformer skal nærme seg et sosialistisk samfunn. Partiet ble dannet i opposisjon til utenrikspolitikken som ble ført på den tiden, ikke minst mot NATO-medlemskap (1960-tallet) og EF-medlemskap (1970-tallet). SV har et sterkt fokus på miljøvern og bærekraftig utvikling.
Arbeiderpartiet (AP)
AP ble stiftet 21. august 1887, og hovedsakene som da var på dagsordenen, var arbeidervern og fagorganisertes rettigheter. I dag er partiet et sosialdemokratisk parti som bygger på et sosialt, demokratisk, humanistisk og samfunnskritisk grunnlag. Det innebærer at viktige samfunnsoppgaver løses i fellesskap, og målet er et samfunn med frihet og like muligheter for alle. Nøkkelordene i partiets politiske grunnsyn er frihet, likhet og solidaritet: frihet fra fattigdom og undertrykkelse og til utfoldelse av skapende evner og muligheter, like rettigheter og plikter for alle og like muligheter uansett sosial bakgrunn, kjønn, religion eller etnisk opprinnelse, og solidaritet med mennesker over hele verden og med kommende generasjoner. Gjennom solidaritet vil partiet ta vare på dem som ikke klarer seg på egen hånd. En sterk offentlig sektor skal finansiere fellesgodene, og et progressivt skattesystem skal sikre en økonomisk omfordeling. AP mener at den enkelte skal bestemme over egen hverdag. Partiet er reformistisk, noe som innebærer at de bruker mulighetene utviklingen gir, til å forbedre samfunnet. En slik holdning som innebærer at de retter seg etter forholdene, kalles gjerne pragmatisme.
Senterpartiet (SP)
Partiet ble stiftet i 1920 under navnet Bondepartiet og endret navn til Senterpartiet i 1959. I sitt partiprogram legger partiet ingen av de kjente ideologiene til grunn. I sitt verdigrunnlag vil partiet bygge samfunnet nedenfra. I det ligger det at partiet ønsker en desentralisering av eiendomsrett, makt, kapital og bosetting. De ønsker også større likestilling mellom ulike grupper i samfunnet, og de er motstandere av de frie markedskreftene og økonomisk liberalisering. SP sitt mål for det politiske arbeidet er å utvikle et samfunn av frie, selvstendige mennesker, som med tro på egne evner tar ansvar for sitt eget liv, for fellesskapet og for natur og miljø. Et viktig redskap her er et nærmiljø laget av og for enkeltmennesket. Frihet for enkeltmennesket er viktig, og alle har et medansvar for å skape gode lokalsamfunn. SP vil ta hele Norge i bruk slik at alle deler av landet skal ha et næringsliv i utvikling, og at folk kan bo og arbeide der de ønsker. Partiet er en garantist mot norsk EU-medlemskap.
Miljøpartiet De Grønne (MDG)
Miljøpartiet De Grønne (MDG) ble stiftet i 1988 og regner seg selv som et blokkuavhengig parti. Partiet bygger på en såkalt grønn ideologi og på at man skal sette miljø og bærekraft foran økonomisk vekst. De Grønne fokuserer på tre hovedtemaer: livskvalitet, klimasmart samferdsel og fornybar fremtid. Disse hovedtemaene betyr at partiet arbeider for et samfunn der folk har mer tid til hverandre og legger mindre vekt på forbruk, og der det skal bli enklere og billigere å velge de mest miljøvennlige transportmidlene. De ønsker også en slutt på oljeproduksjonen og heller en omstilling til bærekraftig og fornybar økonomi.
De grønnes idegrunnlag er de fire solidariteter: solidaritet med naturen, solidaritet med undertrykte og utstøtte i eget land, solidaritet med folk i andre deler av verden og solidaritet med fremtidige generasjoner. De Grønne er en del av en større grønn bevegelse i Europa og verden ellers.
Partiet har ikke en partileder, men ledes av et sentralstyre med elleve medlemmer, der to av dem (en mann og en kvinne) er nasjonale talspersoner for styret.
Venstre (V)
Venstre er Norges eldste parti og ble dannet 28. januar 1884. Venstre er det sosialliberale partiet i norsk politikk. Sosialliberalismen vokste fram på 1800-tallet med krav om en aktiv stat for å skape sosial rettferdighet og reell frihet for alle. Frihet for den enkelte supplert med ansvar for hverandre er den sosiale liberalismens kjerne. Dette dannet grunnlaget for innføringen av folkestyret, utbyggingen av den offentlige skolen og begynnelsen på velferdsstaten.
Partiet ønsker en aktiv stat til å bekjempe sosial urettferdighet i samfunnet, men samtidig vil partiet ikke at staten og utvalgte organisasjoner får for mye makt på bekostning av enkeltmennesket og mangfoldet i samfunnet. Hovedmålet for politikken er enkeltmenneskets frihet. Men samtidig har alle et ansvar for egne valg. De som trenger samfunnets hjelp til å leve et verdig liv, skal få det. Demokrati, ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og trosfrihet er grunnleggende liberale rettigheter, og er viktige bærebjelker ved siden av rettsstaten og markedsøkonomien.
Kristelig folkeparti (KrF)
KrF ble stiftet 4. september 1933. KrF bygger sin politikk på et kristent verdigrunnlag og en kristendemokratisk ideologi. Partiets verdigrunnlag har sin forankring i det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret og de ti bud. Dette verdigrunnlaget kommer til uttrykk i Bibelen. Partiet ønsker av den grunn en restriktiv gen- og bioteknologilov, det er motstander av loven om selvbestemt abort og er imot en felles ekteskapslov.
Alle mennesker er like mye verdt. Dette er et helt grunnleggende syn i den kristendemokratiske ideologien. Det betyr kamp mot enhver diskriminering og utnytting. Den kristendemokratiske ideologien ønsker å løfte fram velferdssamfunnet framfor velferdsstaten. Familien er det mest grunnleggende fellesskapet i samfunnet.
Høyre (H)
Høyre ble dannet i 1884 og er et konservativt parti. Høyres politikk bygger på et konservativt samfunnssyn og liberale verdier. Det vil si at en vil bevare tradisjonelle verdier i samfunnet, og at endringer ikke må skje for fort. Med andre ord – forandre for å bevare. Konservatismen forutsetter en sterk rettsstat som ivaretar enkeltmenneskets og mindretallets rettigheter, og som sikrer grunnleggende friheter som religionsfrihet, ytringsfrihet, privat eiendomsrett og likhet for loven. For Høyre er demokrati mye mer enn flertallsstyre. Den som velger annerledes, skal bli møtt med åpenhet og toleranse fra samfunnets side. Prinsippet om frihet under ansvar er viktig. Høyre mener dessuten at markedsøkonomien bidrar til innovasjon, sysselsetting, vekst og velferd. En velfungerende markedsøkonomi forutsetter klare regler som hindrer misbruk av markeds- og myndighetsmakt. Høyre ønsker også å sikre et sterkere og mer spredt privat eierskap enn i dag.
Fremskrittspartiet (FrP)
Partiet ble stiftet under navnet «Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep» i 1973 og byttet navn til Fremskrittspartiet i 1977.
FrP er et liberalistisk parti. Det vil si at det setter enkeltindividet og dets retter i sentrum, og at statens makt må begrenses. Det offentlige skal ikke ta på seg oppgaver som enkeltpersoner, bedrifter og organisasjoner kan løse like godt eller bedre, det er kun det å sikre en minimumslevestandard som er en offentlig oppgave. Partiets hovedmål er at skatter, avgifter og offentlige inngrep skal gå kraftig ned. Kapitalmarkedet må være friest mulig, slik at kapitalen kanaliseres dit hvor den gjør størst nytte for seg. For Fremskrittspartiet er uttrykket: "Min frihet slutter der din begynner" en leveregel. Dette betyr at de ønsker å tillate mennesker å leve sitt eget liv, så lenge det ikke går ut over andre. Det offentlige forbruket må reduseres, og byråkratiet bygges ned.
Noen hovedskiller
Mens de sosialistiske partiene Rødt, SV og AP tar utgangspunkt i samfunnet i større eller mindre grad, så setter alle de ikke-sosialistiske partiene SP, V, KrF, H og FrP enkeltmennesket på førsteplass. Selv om disse partiene har mye felles her, så skiller FrP seg ut ved at de legger mye vekt på individuelle rettigheter, mens de andre understreker også at det enkelte mennesket har ansvar overfor samfunnet.
Vi finner de samme ulikhetene i holdningene til statlig styring innen økonomien. Både partiet Rødt og SV er sterkt kritiske til den kapitalistiske markedsøkonomien. AP er tilhenger av en blandingsøkonomi, en kombinasjon av markedsøkonomi og sterk styring av markedskreftene. Sentrumspartiene SP, V og KrF går inn for offentlig styring når det gjelder hensynet til miljø og naturressurser. Men de er skeptiske til direkte inngrep. Høyre har stor tro på markedsøkonomien og den private eiendomsretten, men også det partiet ser behov for å styre markedskreftene. Men de ønsker å redusere det offentliges eierskap og styrke og spre det private. FrP er det partiet som vil begrense det offentliges engasjement mest og begrense statens makt.