Fagstoff

Tilpasninger til andre arter

Publisert: 06.02.2013, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Geit på beite

Planter lever i et samspill med mange andre levende organismer. Dette samspillet kan gi fordeler eller ulemper for den ene eller begge eller utgjøre en forskjell for bare den ene av partene. I noen tilfeller har samspillet ført til rene "våpenkappløp" mellom de involverte artene, hvor forsvarstrekk utviklet hos den ene utløser utvikling av nye angrepsmetoder hos den andre.

Leddknute hos gressMange gressarter tåler noe beiting fordi de har vekstpunkter over leddknutene som gjør at de kan vokse videre. I noen tilfeller kan beiting faktisk stimulere til økt vekst.  

 

Tuer av sølvbunkeBeitemark hvor sølvbunketuene får stå i fred på grunn av sine rue blad med høyt innhold av tungt fordøyelige stoffer.  

 

Blad med sorteflekker av svartflekksoppTrær angrepet av sykdomsorganismer kan felle bladene sine eller iverksette styrt celledød rundt det angrepne området for å hindre spredning. Denne lønna er angrepet av sekksporesoppen lønntjæreflekk.   

 

KvekeKveke skiller ut stoffer som hindrer andre planter i å spire og utvikle seg (allelopati).  

Tilpasninger til planteetere

Dyr som skaffer seg næring ved å spise planter, kalles herbivorer. Plantene er tilpasset herbivori enten ved at de unngår å bli beitet på, eller at de til en viss grad tåler å bli beitet på.

Rose torner Mange planter unngår beiting ved å forsvare seg mekanisk med torner, pigger eller rue og stive blad. Planter forsvarer seg kjemisk ved å produsere giftige eller tungt fordøyelige stoffer. Noen planter i korsblomstfamilien frigjør bestemte stoffer hvis de blir angrepet av insektlarver. Disse stoffene tiltrekker seg en såkalt livvaktveps som igjen angriper insektlarvene. Andre planter inngår i et samliv med organismer som beskytter mot herbivorer. Dette samlivet kalles mutualisme. Noen stoffer kan også påvirke planter i nærheten og sette dem i alarmberedskap.

Forholdet mellom herbivorer og planter kan beskrives som et "evolusjonært våpenkappløp" der herbivoren stadig utvikler nye trekk, for eksempel resistens mot giftstoffer som plantene produserer. På den måten kan herbivoren holde tritt med forsvarstrekkene som planten utvikler. Slik gjensidig tilpasning kalles koevolusjon og foregår også mellom blomsterplanter og pollinerende insekter.

Tilpasninger til parasittisme og sykdom

Planter har utviklet flere beskyttelsesmekanismer mot angrep fra parasitter og andre sykdomsorganismer. Noen planter produserer kjemiske stoffer (plantehormoner) på skadestedet. Disse transporteres til uskadde deler av planten og stimulerer til produksjon av beskyttende stoffer her. Noen ganger sørger også planten for kontrollert celledød i det området som er angrepet, slik at sykdomsorganismen blir sultet ut.

Fordelaktig samspill (mutualisme)

Det er mange fascinerende eksempler på samspill som er til fordel for begge parter (mutualisme) når det gjelder blomsterplanter og pollinatorer og frøspredere. Insekter og andre dyr hjelper plantene med pollinering og frøspredning og blir belønnet med nektar eller annen næring.

Symbiose mellom acacia og maur   Akasiatreet gir maurene husrom og næring i tornenes oppsvulmende basis. Maurene beskytter til gjengjeld treet ved å angripe herbivorer som forsøker å beite på treet. I tillegg beiter maurene ned planter rundt akasiatreet slik at konkurransen om lys og næring blir mindre.

Konkurranse

Planter konkurrerer blant annet om lys, vann, pollinatorer og plass. Noen planter skiller ut kjemiske stoffer som hemmer andre planters vekst (allelopati). Mange fremmede plantearter som er blitt problematiske i naturen, har skaffet seg et konkurransemessig fortrinn ved at de skiller ut slike stoffer. Planter konkurrerer også med hverandre gjennom rotvekst for å skaffe næring og vann.

Relatert innhold

Fagstoff

Aktuelt stoff