Fagstoff

To moderne dramaturgityper

Publisert: 20.03.2013, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Sluttscenen i Tolvskillingsoperaen der Mackie Kniven skal henges for mordene han har begått, men der han i stedet slippes fri og attpåtil adles av kongen.«Tolvskillingsoperaen» av Bertolt Brecht og Kurt Weill er en musikal fra 1928 som setter fingeren på dobbeltmoral og korrupsjon i samfunnet. Bildet ovenfor viser sluttscenen fra premiere-forestillingen i 1928: Mackie Kniven, hovedperson og hovedskurk, er tatt av politiet og skal henges. Men stykket ender aldeles ikke som forventet! 

Episk dramaturgi

Den tyske dramatikeren Bertolt Brecht (1898–1956) skreiv sam- funnskritiske dramaer og ville tvinge publikum til å reflektere over det de fikk se på scenen. Derfor brukte han bevisst ei rekke med grep som skulle hindre publikum i å leve seg for sterkt inn i personene og handlinga. Teaterstykkene hans skulle appellere til forstanden mer enn til følelsene.

I stykkene til Brecht kan skuespillerne for eksempel tre ut av rolla si og henvende seg direkte til publikum, de kan kommentere handlinga eller fortelle om hendelser som ikke vises på scenen. Handlinga framstilles gjerne episodisk, og episodene "limes sammen" på ulike måter, for eksempel med sangnumre eller ved at skuespillerne bærer rundt tavler med informasjon til publikum.

Begrepet episk dramaturgi viser til at grepene Brecht bruker, som å ha med fortellere og ulike måter å kommentere handlinga på, i utgangspunktet er typiske trekk ved episk (fortellende) diktning. Brecht er ikke den første dramatikeren som bruker denne typen virkemidler, men det er han som har perfeksjonert denne forma for dramaturgi.

Absurd dramaturgi

Absurd teater er ei retning innafor moderne teater som oppstod i Frankrike på 1950-tallet. I et absurd drama finnes ingen tradisjonell spenningskurve og heller ingen konflikt som blir løst på slutten. Handlinga kan like gjerne slutte der den startet. Målet med denne teaterforma var å vise – ofte gjennom humor – at livet er absurd, det vil si uten meining.

Livet som en evig venting på noe som aldri kommer til å skje? Toralv Maurstad (til venstre) og Espen Skjønberg som landstrykerne Vladimir og Estragon i Samuel Becketts drama «Vente på Godot» på Nationaltheatret i 2005.

Scene fra dramaet "Vente på Godot" som viser de to hovedpersonene, landstrykerne Vladimir og Estragon, sittende på en stein.  

Et typisk eksempel på et absurd drama er skuespillet Vente på Godot (1952) av Samuel Beckett. I dette stykket møter vi to landstrykere, Vladimir og Estragon. De står ved sida av et tre og venter og venter – på en person ved navn Godot. Hvem Godot egentlig er, og hvorfor de to venter på han, får vi aldri ordentlig vite. Det er heller ikke vesentlig for stykket. Det viktige er samtalene mellom de to karakterene og ventinga i seg selv. Det finnes ingen utvikling i handlinga og ingen forløsende slutt. Godot kommer aldri, og Vladimir og Estragon blir der de er, selv om de mer og mer tviler på om det er noe meining i å fortsette å vente.

Performance

Performance er ei dramaturgiform der teksten er sidestilt med andre typer uttrykk som dans, musikk og bilder. Heller ikke her finnes noen spenningskurve eller handlingsutvikling. Likevel kan en performance ha et overorda tema som blir belyst på ulike måter.