Fagstoff

Annerledeslandet – Norge og EU

Publisert: 22.12.2009, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Trollskilt ved Trollstigen

Helt siden førhistorisk tid har Norge hatt svært gode forbindelser, både politisk og økonomisk, til landene lenger sør i Europa. Likevel valgte vi å stå utenfor den europeiske unionen. Selv om nesten samtlige europeiske land i dag er medlemmer i EU, har Norge opprettholdt sitt standpunkt.

I stedet har norske myndigheter klart å forhandle fram egne, såkalte bilaterale, handelsavtaler og ordninger med EU. Dessuten var Norge med på å grunnlegge EFTA, Det europeiske frihandelsforbundet, som et alternativ til EU (EF). Men i årenes løp har de fleste av de ti landene som deltok i EFTA, trukket seg og gått inn i EU. I 2009 består derfor EFTA bare av Norge, Sveits, Island og Liechtenstein.

Søkte om medlemskap fire ganger

Den europeiske integrasjonsprosessen har vært et hett tema i norsk utenrikspolitikk siden andre verdenskrig. EU-debattene har vært preget av en balansegang mellom hensynet til økonomiske handelsinteresser og ønsket om å bevare nasjonal suverenitet (selvråderett) og handlefrihet. Men Norge har slett ikke sittet på gjerdet og diskutert mens det ene landet etter det andre meldte seg inn i unionen. Norge har søkt om medlemskap i EF/EU fire ganger.

·    1962:
Norge søker om EF-medlemskap etter at Danmark og Storbritannia gjorde det samme året før. For å kunne bli medlem må Grunnlovens § 93 endres slik at Stortinget kan overføre norsk suverenitet til en internasjonal sammenslutning. Spørsmålet om medlemskap skaper et sterkt engasjement i befolkningen. De første folkemøtene og demonstrasjonstogene med EF-tilhengere og EF-motstandere blir arrangert. Etter en heftig debatt vedtar Stortinget å endre Grunnloven og søker om medlemskap. Frankrikes president Charles de Gaulle nedlegger imidlertid veto mot å utvide EF. Alle søkerlandene blir avvist.

·    1967:
Norge søker igjen om medlemskap, sammen med Danmark, Irland og Storbritannia. Men Frankrike nekter fortsatt å slippe flere land inn i fellesskapet. Denne gang uteblir debatten nesten helt i Norge. Den var en «stille bris» sammenliknet med fem år før.

·    1970:
Charles de Gaulle går av som president i Frankrike i 1969, og EU åpner dørene for nye medlemmer. Storbritannia, Irland, Danmark og Norge søker og forhandler med EU om medlemskapsbetingelsene. Saken skaper den bitreste politiske strid i Norge etter andre verdenskrig. Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet blir stiftet i 1970, og Ja til EF-aksjonen i 1972. Partiet Venstre deler seg på midten, og mange EF-motstandere går sammen i alliansen Sosialistisk Valgforbund, som i 1975 blir til Sosialistisk Venstreparti (SV).

En rådgivende folkeavstemning blir avholdt 25. september 1972. 53,5 prosent stemmer imot medlemskap, 46,5 prosent stemmer for. Resultatet fører til at Arbeiderparti-regjeringen og statsminister Trygve Bratteli må gå av.

·    1992
Europa er i endring etter at den gamle østblokken ikke lenger eksisterer. Samtidig planlegger EU å innføre et indre marked. Norge ønsker adgang til dette markedet og søker om EU-medlemskap sammen med Sverige, Finland og Østerrike. Søknaden fører til at den harde debatten fra 1970–1972 blusser opp igjen, og vi får EU-kampen. Alle søkerlandene gjennomfører folkeavstemninger. Sverige, Finland og Østerrike går inn i unionen. I Norge blir den rådgivende folkeavstemningen avholdt 28. november 1994. 52,2 prosent stemmer imot medlemskap, 47,8 prosent stemmer for.

Hvorfor vil ikke Norge være med i EU?

EF-/EU-spørsmålet splittet befolkningen. Særlig i 1972 skapte debatten bitterhet og uvennskap i mange familier, og mellom venner og naboer. På begge sider utviklet det seg sterkt negative oppfatninger av motparten og motpartens motiver.

Tilhengerne av EU skapte i 1994 et uttrykk som siden har gått inn i språket vårt: «Annerledeslandet». Betegnelsen var ment som en kritisk kommentar til dem som ville holde Norge utenfor unionen, men ble etter hvert et honnørord for motstanderne. 

Hva dreide EF-/EU-saken seg om for folk flest? Hvordan begrunnet velgerne standpunktet sitt i 1972 og 1994? Bildet er sammensatt. Debatten avslørte et dypt motsetningsforhold mellom by og land. Befolkningen i distriktene var generelt imot EU-medlemskap, mens byfolket var for. Særlig i 1972 ble EF-kampen sett på som en strid mellom sentrum og periferi i det norske samfunnet.

Samfunnsforskeren Johan Galtung tenkte seg allerede i 1964 en sentrum–periferi-modell, og den viste seg å stemme i stor grad. Ifølge modellen består «sentrum» av sentrale beslutningstakere omkranset av grupper med større og større avstand til beslutningene, og dermed med mindre politisk innflytelse. Eller sagt på en enklere måte: «Sentrum» er velstående, middelaldrende menn med høy utdanning som enten er funksjonærer eller selvstendige, og som bor i Oslo-området. «Periferien», eller motpolen, er en kvinne med lav utdanning, som arbeider i primærnæringene, har lav inntekt og er bosatt i Distrikts-Norge.

En intervjuundersøkelse foretatt av Folkeavstemningsundersøkelsen i 1994 ga denne oversikten over de vanligste argumentene for og imot EU-medlemskap:

Argumenter for medlemskap:

·    Samarbeid er viktig, medlemskap gir medinnflytelse i Europa
·    Sikkerhetspolitikk, viktig at Europa står samlet 
·    Medlemskap gir adgang til EUs marked
·    Norge blir isolert utenfor EU
·    Større økonomisk vekst
·    Bedre miljø- og ressursforvaltning
·    EU sikrer freden
·    Norge tilhører det kulturelle fellesskapet i Europa
·    Økt sysselsetting, kan jobbe hvor som helst i Europa 
·    Billigere mat og alkohol
·    Flere utdanningsmuligheter
·    Velferdsstaten sikres

Argumenter imot medlemskap:

·    Norge taper selvråderett, lokaldemokratiet svekkes
·    Høyere arbeidsledighet
·    Jordbruksnæringen blir utkonkurrert
·    Norsk kultur kan miste sin egenart 
·    Mot kapitalisme
·    Norge taper råderetten over fiskeressursene
·    Spredt bosetting bør bevares
·    Mindre grensekontroll fører til mer kriminalitet og innvandring
·    Velferdsstaten svekkes, det vil bli større sosiale problemer
·    Dårligere kontroll med kvaliteten på mat og legemidler
·    Norge er et lite land og får i realiteten liten innflytelse i EU

Kort oppsummert kan vi si at flertallet i Norge fryktet å miste råderetten over naturressursene og mulighetene til å bestemme i eget hus. EU ble sett på som et multinasjonalt konsern, der et lite land som Norge ville ha svært liten mulighet til å påvirke beslutningene.

Oppgaver

 

 

Relatert innhold