Fagstoff

Postmodernistisk film

Publisert: 07.11.2012, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Mediehistorie logo  

Huskelappen

Kjennetegn ved postmodernistisk film:

  • Metaperspektiv
  • Allusjoner
  • Kommentarer til filmhistorien
  • Sjanger- og stilblanding
  • Ironi
  • Overflatiske karakterer
  • Blanding av høykultur og lavkultur
  • Lekent og frodig uttrykk

Ressurser

Scenebilde fra filmen EuropaScenebilde fra filmen Europa.

Europa filmtrailer 

 

Scenebilde fra filmen The Purple Rose of CairoScenebilde fra filmen The Purple Rose of Cairo (1984).

The Purple Rose of Cairo (Kairos røde rose) - trailer 

 

Diva filmtrailer 

 

Scene fra innspillingen av ErobrerenErobreren (2012) 

Om innspillingen av Erobreren 

 

Animasjonsserien Simpsons er en postmodernistisk medietekst.

 

Dette videoklippet betrakter Simpsons i et metaperspektiv:

 

 

 

Klipp fra serien Lille lørdag

Om postmodernisme som stilretning. 

Hva er postmodernisme?

Postmodernismen oppsto som en reaksjon på modernismens krav til kunstnerisk form og innhold. Mens modernismen stiller seg avvisende til massekulturen, gjør postmodernismen det motsatte. De kombinerer nytt og gammelt, høykultur og massekultur. Postmoderne filmskapere spiller på allusjoner (referanser) til kjente medietekster og ironiserer over både egne og andres verk. Resultatet er ofte et lekent og frodig uttrykk.

Filmen ser på seg selv

Bruk av metaperspektiv er typisk for mange av de filmene som er produsert de siste 30 årene. Et metaperspektiv er et overordnet perspektiv som oppstår når man tar et skritt tilbake og ser på seg selv utenfra. Mange filmer tar utgangspunkt i episoder eller perioder i filmhistorien. I Lars Von Triers film Europa fra 1990 kommenterer Von Trier store deler av filmhistorien, som tysk ekspresjonistisk film og film noir. Flere av filmene til David Lynch viser også tydelig til stilretninger som film noir og ikke minst til surrealismen.

I Kairos Røde Rose (1984) av Woody Allen tematiseres selve filmopplevelsen og filmen som medium for virkelighetsflukt. Den kvinnelige hovedpersonen har kinoen som sitt viktigste tilfluktssted fra en grå og trist hverdag. Her møter hun heltene fra den klassiske filmen. En dag trer imidlertid hennes yndlingshelt ut av lerretet. Høydepunktet i filmen er når han kommenterer og stiller seg kritisk til sin egen rolle.

Sjangerblanding

På 1980- og 1990-tallet lekte både bildekunstnere, forfattere, musikere og filmskapere med sjangre og stil. Sjangerbrudd og stilblanding er tydelig i David Lynch sin TV-serie Twin Peaks, og i filmer som Fire walk with me (1992), Wild at Heart (1990), Mullholland Drive (2001) og Natural Born Killers (1994).

Karakterene i den franske filmen Diva av Jean-Jacques Beineix har ingen dybde. Vi møter det operafrelste postbudet som mer eller mindre uforskyldt vikles inn i en kriminalhistorie. Typisk for denne filmen er metafiksjon (en fiksjon som kommenterer seg selv), pastisj (kopi av stilistiske elementer fra ulike perioder), stilblanding og lek med bilder og sjangertrekk.

I den norske TV-serien Erobreren (2012), som bygger på en bok av Jan Kjærstad, får vi i liten grad tilgang til følelsene hos hovedpersonen Jonas Wergeland. I stedet settes det spørsmålstegn ved hvem han var, og hvorfor handlingen utviklet seg slik den gjorde.

Ironi og populærkultur

Tegneserier, b-filmer og eventyr inngår ofte i postmoderne fortellinger. Filmen Wild at Heart (1990) bruker for eksempel flere elementer fra tegneserier. Blanding av høykultur og lavkultur er derfor et fremtredende trekk ved postmodernismen.

Også innen TV-underholdningen finnes postmoderne trekk. TV-programmet Lille lørdag (1995–1996) med Harald Eia og Bård Tufte ironiserer over TV-mediets tidlige barndom. Karakterene som de to komikerne gestalter, fremstår nesten som tegneseriefigurer.