Fagstoff

Fransk nybølgefilm

Publisert: 07.11.2012, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Mediehistorie  

Huskelappen

Nybølgefilmene la vekt på regissøren som kunstner (auteur).

Brudd med etablerte filmkonvensjoner. Eksempler: aksebrudd og "jump cut". Opptak ble gjort på location, ikke i studio.


Filmene er fortalt av en forteller og har en åpen og tvetydig slutt.

Metaperspektiv – ikke virkelighet, men film.

Ressurser

Om modernisme i bildekunst, musikk og litteratur.

 

 

Scene fra den franske nybølgefilmen A bout de souffleA bout de souffle (Til siste åndedrag), regissert av Jean-Luc Godard. 

Scene fra filmen Hiroshima Mon Amour.Hiroshima Mon Amour (Regi: Alain Resnais 1959).

 

Fransk nybølge inspirerer også dagens filmskapere:

 

På filmsettet til Joachim Triers film "Oslo 31. august"På filmsettet til Joachim Triers film "Oslo 31. august" 

Joachim Trier og den franske nybølgen 

Eksempel på bruk av jump cut i filmen Til siste åndedrag.

 

Modernismen inntar filmlerretet

Det klassiske filmspråket har vært det dominerende filmspråket helt fra 1930-åra. Det legger vekt på at representasjonen skal være så sømløs som mulig. Teknologi og fortellerstruktur bør helst være usynlig, slik at publikum kan drømme seg bort og identifisere seg med det som foregår på lerretet. Dramaturgien omtales ofte som Hollywood-modellen, og filmatiseringen følger klassiske prinsipper som 180-gradersregelen (ikke aksebrudd) og kontinuitetsklipping (se filmordlista).

På 1950-tallet dukker mer modernistiske tendenser frem hos unge franske filmregissører. De var opptatt av film som kunstuttrykk, på linje med litteratur og malekunst. Den nye bølgen består av filmskapere som François Truffaut, Alain Resnais, Jean Luc Godard, Erich Rohmer og Claude Chabrol. De hadde bakgrunn fra tidsskriftet Cahiers du Cinema som ble startet i 1951 av André Bazin.

Regissøren som kunstner

Disse unge filmskaperne tok kamera med seg ut av studio og ut på gata. De ville filme ”virkelige liv”. Filmene fikk derfor et dokumentarisk preg. Filmskaperne var opptatt av iscenesettelse og dybdefokusestetikk. Ikke minst var de opptatt av regissøren som auteur, en kunstner som brukte sitt kamera på samme måte som forfatteren brukte pennen og maleren penselen. I Hollywood hadde til sammenligning produsenten det overordnede ansvaret.  Regissøren ble bare hyret inn for å instruere skuespillerne.

Metaperspektiv

Filmene var ofte lavbudsjettfilmer og hadde et tydelig alternativt preg med bevisste brudd på etablerte fortellerkonvensjoner. For eksempel bruktes jump cut (se filmordlista) og aksebrudd for å skape distanse. Med en estetikk som står i kontrast til den klassiske filmen, minner Jean Godards film Til siste åndedrag oss om at det er film vi ser, ikke det virkelige liv.

Nybølgeregissørene ønsket å problematisere filmens fortellerplan. Som skaperen av verket, skulle regissørens stemme komme til uttrykk på lerretet. Filmene fremstår derfor i større grad som ”fortalte fortellinger”. Voice-over (se filmordlista) blir for eksempel ofte brukt for at fortellerstemmen skal tre tydelig fram. Dette står i kontrast til klassisk film der virkemidlende skulle være skjult og underlagt handlingens dramatikk. Filmen Til siste åndedrag er også en kommentar til underholdningsfilmer fra Hollywood. Det er også et eksempel på filmens metaperspektiv.

Åpen slutt

I nybølgefilmene er konfliktene mellom karakterene ofte viktigere enn selve handlingsgangen. Mens den klassiske filmen ønsket å svare på spørsmålene som ble stilt i åpningen av filmen, faller ikke alltid alle brikkene på plass i nybølgefilmene. Filmene fremstår derfor som åpne og tvetydige, også etter at siste bilde har rullet over lerretet.

Oppgaver