Aktualitet

Boken – en etikkfri sone

Publisert: 31.10.2012, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Sven Egil OmdalSven Egil Omdal 

Mediestemmer

Sven Egil Omdal er fast skribent for faget Medie- og informasjonskunnskap i NDLA.

Omdal er journalist og tidligere redaktør i Stavanger Aftenblad.

 

Mange kjenner han fra spaltene Medieblikk og Fripenn i flere norske aviser.

Han har tidligere vært leder av Norsk Journalistlag og Pressens Faglige Utvalg.

Han er også universitetslektor 2 ved Universitetet i Bergen.

 

For øyeblikket er Sven Egil Omdal korrespondent i Brussel.

Anders Behring Breivik i fengsel For journalister som synes Vær Varsom-plakatens regler er for trange, finnes det en enkel utvei: Skriv lenger, utvid artikkelen til en bok. Boken er nemlig en etikkfri sone.

Av Sven Egil Omdal

Adresseavisen ble felt i Pressens Faglige Utvalg for en liten notis i spalten Adressa for 50 år siden. Det er en spalte som normalt ikke regnes som særlig kontroversiell. Men her sto det noen få ord om en trønder som var dømt til døden for å ha torturert andre nordmenn under krigen. Mannen var senere blitt benådet og levde ennå. Det faglige utvalget mente at avisen ikke burde navngitt ham, selv et halvt århundre senere, og selv om han var dømt til den hardeste tenkelige straff.

Eirik Veum er journalist og vaktsjef i Dagsrevyen, hvor man tar alvorlig på reglene om identifikasjon og respekterer vernet mot å få gamle synder brettet ut for nye seere. Men forfatter Eirik Veum har i høst gitt ut en bok på 1080 sider med navn på alle som var ansatt i det norske Statspolitiet under okkupasjonen. Selv en da 17 år gammel sekretær som ikke ble dømt for noe som helst (så langt Veum vet), fikk navn og fødselsdato med i boken. Som forfatter arbeider han under helt andre regler enn som journalist. Ja, han har knapt regler i det hele tatt.

Når fagbladet Journalisten spør om han kunne ”ha navngitt i så stor grad i et tradisjonelt nyhetsmedium”, svarer han et høyt og tydelig ”tja”. Men han vet at det rette svaret er nei. Han kan bare sjekke praksis i Pressens Faglige Utvalg, som han selv er underlagt.
Flere journalister visste at det fantes dokumenter som kan tyde på at Anders Behring Breivik ble seksuelt misbrukt av sin mor. Ingen skrev om disse påstandene før Aage Storm Borchgrevink i høst ga ut den glimrende boken En norsk tragedie. Der blir den seksuelle nærheten, etterfulgt av fysisk og følelsesmessig avvisning, lansert som en viktig forklaring på tragedien som fulgte. Presseforbundets generalsekretær, Per Edgar Kokkvold, sa da boken kom ut, at avisene handlet rett: ”De har en Vær Varsom-plakat, forlagene har det ikke.”

Med jevne mellomrom foreslår noen at også sakprosaen bør underlegges klare og kjente etiske regler, ofte er den jo ikke noe annet enn journalistikk i langt format. Men hver gang får forlagssjefene det uttrykket som ellers benyttes når katten har dratt en død mus inn på golvteppet.

Ida Berntsen, forlagssjef i Cappelen Damm, skrev i tidsskriftet Prosa for fire år siden at det er ”skolemesteraktig pirk” å innføre en egen Vær Varsom-plakat også for forlagsbransjen. Forlagenes oppgave er nemlig ikke ”å frembringe sannhet og anstendighet, men å lage en god bok”, skrev hun.

Det kan være greit å vite at alle bøkene om norsk historie og samtid, om levende og døde personer, om konflikter og smertefulle personlige nederlag, ikke er unødig forstyrret av et ønske om å beskrive sannheten på anstendig vis. I journalistikken er det nemlig et krav om nettopp dette. Det som publiseres, skal være sant, og det skal tas tilbørlige hensyn til dem som omtales og deres nærmeste. Ønsket om å lage en god avis trumfer ikke kravet til troverdighet og anstendighet, slik tilfellet åpenbart er i forlagsbransjen.

Etter at En norsk tragedie kom i salg og gikk rett inn på bestselgerlistene, kunne jo heller ikke avisene tie. Nå var opplysningene sluppet ut i det fri, og det var ikke lett å dytte dem tilbake i diskresjonens og personvernets mørke. På denne indirekte måten styrer forlagene også presseetikken. Ennå har vi ikke fått en regel som pålegger journalister å være varsomme med å sitere fra bøker. Men den bør kanskje komme?