Kronikk

Folkets røst prater tull

Publisert: 29.08.2012, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Sven Egil OmdalSven Egil Omdal 

Mediestemmer

Sven Egil Omdal er fast skribent for faget Medie- og informasjonskunnskap i NDLA.

 

Omdal er journalist og tidligere redaktør i Stavanger Aftenblad. Mange kjenner han fra spaltene Medieblikk og Fripenn i flere norske aviser.

 

Han har tidligere vært leder av Norsk Journalistlag og Pressens Faglige Utvalg.

 

Han er også universitetslektor 2 ved Universitetet i Bergen. For øyeblikket er Sven Egil Omdal korrespondent i Brussel.

La oss høre hva folket mener, sier nyhetsredaktøren, og sender sist ansatte vikar ut på gaten for å spørre tilfeldige forbipasserende om Israel bør angripe Iran, eller om det er for mye fett i fårepølsen. Sjansen for at den utsendte skal treffe en utenrikspolitisk ekspert eller en forsker på tørkete matvarer, er ikke særlig stor, og svarene blir da ofte nokså omtrentlige. Verken Israels regjering eller Gilde trenger å legge særlig vekt på tendensen.

Av Sven Eigil Omdal

Fem-på-gaten-intervjuene har overlevd i enkelte lokalaviser, og brukes av de store avisene ved dramatiske hendelser, da ofte med langt flere enn fem intervjuobjekter. Men først og fremst er det radioen som er arenaen for Vox Populi, Folkets Røst.

I NRKs mange aktualitetsprogram er det ikke uvanlig at det klippes inn korte kommentarer fra "folket". Ofte har ikke engang intervjuobjektene navn. De avgir sine vurderinger av verdenssituasjonen eller sommerværet i total anonymitet, bare dialekten avslører om journalisten har stått på Nordre gate i Trondheim eller Torvallmenningen i Bergen. Vi hører en kvinne si at Jens må gå, en mann som snakker nokså likt sier det samme, og sannelig kommer det ikke enda en trønder og sier at Jens ikke kan fortsette. "Folket" forlanger altså regjeringsskifte.

De innskutte, korte intervjuene gir liv til et innslag, de bryter den formelle tonen i studio og skaper inntrykk av en demokratisk nyhetsformidling. Inntrykket er like falskt som det er farlig. Folkets mening lar seg nok måle, men ikke ved hjelp av en mikrofon en halvtimes tid på et tilfeldig gatehjørne.

Gjør det noe?

Hvis temaet er sommerværet, gjør det antakelig ikke noe om to anonyme sier at sommeren har vært en lidelse, mens tredjemann har vært i Spania og kan ikke klage. Sommerværet lar seg åpenbart ikke påvirke av selv det mest massive folkelige press, men det blir straks noe annet hvis temaet er røykeloven, vin i nærbutikken, omskjæring av gutter eller regjeringens ansvar for alt som sviktet 22. juli. Dette er vanskelige og viktige politiske spørsmål som ikke egner seg for journalistisk tullball.

Og tullball er det når en studiodebatt hvor forskere som har brukt år på å konkludere i en vanskelig sak, skal møte politikere som må veie tunge hensyn opp mot hverandre, blir innledet med at programlederen sier: "Men først skal vi høre hva folket mener ...". Litt bedre blir det hvis formuleringen er: "Men først skal vi høre hva noen folk på gaten i Lillehammer mener ...". Men korrekt blir det ikke før programlederen sier: "Men først skal vi kaste bort et par minutter på å høre hva tre helt tilfeldige, anonyme mennesker mener om et tema de antakelig ikke har reflektert over, og mest sannsynlig ikke vet noe om."

Fem-på-gaten er forløperen for nettavisenes avstemninger, som heller ikke sier noe som helst om den gjengse oppfatning. Begge deler kan betraktes som uskyldig moro, men kan også skape skadelig støy i viktige debatter. Hvis 3512 i en nettavstemning har stemt for å forby tiggere, mens 351 har stemt mot, betyr ikke det at 90 % av folket vil arrestere eller fordrive tiggerne. Det betyr bare at av de 3863 som gadd å være med i denne avstemningen, trykket 90 % på ja-knappen.

Det er dyrt og vanskelig å måle den offentlige mening. Mediene stoler derfor stadig oftere på målinger utført på oppdrag fra organisasjoner, firma eller institusjoner som ønsker å fremme et bestemt synspunkt. Professor Ottar Hellevik, som har undervist flere generasjoner statsvitere i vitenskapelig metode, har skrevet en hel bok om hvor ofte norske journalister feiltolker meningsmålinger (Hellevik: Mål og mening, Universitetsforlaget 2011).

Kanskje vi skulle spørre noen på gaten hva de synes om slikt slurv?