Fagstoff

Reiselivssegmenter – Turisme i Norge på 1800-tallet

Publisert: 29.08.2012, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
På tur med båt

De første turistene som kom til Norge på 1800-tallet, var engelskmenn som oppsøkte villmarka – fjell og fjorder, jakt og fiske, fotturer og tindebestigning. Hvordan opplevde de det?

Fluefiske etter ørret har ikke blitt mindre populært – og ikke bare blant engelske turister! Her fra Gjendeosen i Jotunheimen meFluefiske etter ørret har ikke blitt mindre populært – og ikke bare blant engelske turister! Her fra Gjendeosen i Jotunheimen med den gamle bua til Jo Gjende bak.
Fotograf: Espen Bratlie
 

Oppgave

Bærekraftig engelsk turisme?

Les presentasjonen av Tre i Norge ved to av dem. Forsøk å tenke deg engelske fotturister på fjellferie i Norge på 1800-tallet.

Hvordan vurderer du denne formen for ferie med tanke på dagens krav om bærekraftig turisme?

Engelske turister

De første engelske turistene på 1800-tallet klatret i fjell, fisket, jaktet og gikk lange fotturer. I begynnelsen så nordmenn med undring på dette. Det oppsto et ordtak: «Anten er han spikande galen, elder so er han engelskmann».

Jakt, fiske og fjell

I 1880 kom det to unge engelskmenn for å gå over det eksotiske fjellriket The Jotunheim. Med ørretfiske, rypejakt og reinjakt levde de et fritt liv i fjellheimen. Historien er godt kjent fra reiseskildringen Tre i Norge ved to av dem – en vaskeekte klassiker for deg som er interessert i reiselitteratur.

I andre halvdel av 1800-tallet var Storbritannia selve Imperiet med stor I, mens Norge var Villmarka med stor V. Stadig flere representanter for Imperiet reiste på dristige ekspedisjoner i Villmarka, og ikke så rent få av dem skrev bøker om opplevelsene sine. Noen av disse bøkene er virkelige perler – klassiske reiseskildringer med spenstig jakt og fiske. Her kommer to av dem i en og samme pakke.                                                     Illustrasjon fra boka. Tresnitt laget etter forfatternes egne tegninger fra turen. Her er motivet en sen aftentur «Hjem fra RussIllustrasjon fra boka. Tresnitt laget etter forfatternes egne tegninger fra turen. Her er motivet en sen aftentur «Hjem fra Russvann over Glopet».
Opphavsmann: NKI Forlaget
 

Møter Jo på Gjende                                                  

les mer

Bergen, sommeren 1859. Francis M. Wyndham ankommer i seilskute for å gjøre virkelighet av sin mangeårige drøm om et opphold i norske høyfjell. Drømmen fører han inn i Jotunheimen, der han møter budeier, reingjetere og selveste Jo Gjende.

Wyndham skildrer møtene med både mennesker og natur med respekt og beundring, iblandet britisk humor og passe doser vantro over hva disse nordmennene kan finne på. Det finnes flere grunner til at forfatteren har tatt turen over Nordsjøen. Jakt er en av dem. Han er en lidenskapelig jeger, og Norge har litt av hvert å by på. Jakt på så forskjellige arter som rype og bjørn omtales med stor innlevelse, men til sjuende og sist er reinsjakta den viktigste.

Wyndham tilbringer flere dager med Jo Gjende i bua hans ved Gjendin, og er full av beundring over den aldrende storjegeren. Men det var neppe legenden Gjende forfatteren hentet dette tipset fra: «Om vinteren på snøføre bør man ha på det fottøy som brukes av arktiske reisende: Et par store mokasiner og et stykke ullteppe viklet om føttene.»

Norge har i det hele tatt litt av hvert å by på, for eksempel flora, fauna og flatbrød. Christiania, derimot, er en helt uinteressant liten by.

skjul


Ørret og rein
Tre i Norge ved to av dem

les mer

Tre i Norge ved to av dem er kanskje den fremste av alle klassiske reiseskildringer fra Norge. Desto mer interessant er det at oppfølgeren nå foreligger på norsk for aller første gang, med tillegget 20 år etter i tittelen. Tjue år har gått siden pseudonymene Esau, Skipperen og John fartet rundt i norske fjell og daler med store øyne og åpen notisbok.

Nå har det blitt 1898, og karene er tilbake igjen. Denne gangen med litt annet reisefølge og program, men interessene er de samme. Her fiskes det ørret i Sirdal og jaktes rein og rype i Jotunheimen, før det lange norgesoppholdet avsluttes med en lang og dristig kanotur ned Gudbrandsdalslågen. Såpass dristig er turen at Aftenposten melder om havariet, «men begge engelskmenn kom seg trygt i land». Forfatteren fastslår påtatt skuffet at engelske aviser ville visst å bruke de ordene anledningen fortjente: «oppslukt av den rasende flod», «hjerteskjærende skrik», «heltemodige redninger».

Vidd på vidda

I sin tid måtte det en smule detektivarbeid til for å avsløre at Esau i virkeligheten het James Arthur Lees, Skipperen var Walter J. Clutterbuck mens Johns virkelige navn var Charles Kennedy.

Det var Lees som i store trekk skrev Tre i Norge ved to av dem, og i oppfølgeren er han alene om å føre ordet, noe han gjør med slentrende eleganse, humor og selvironi. «Å jakte ryper uten hund er sportslig sett bent frem latterlig», slår Lees fast.

Samtidig bekymrer han seg for en minkende villreinbestand, etter harde strabaser og store opplevelser på reinsjakt. Budeiene i fjellet får ellers de beste attester: «Hårdtarbeidende, muntre, ærlige seterjenter; vår største respekt for dere. Det er mulig det finnes noen av dere som ikke fortjener den, men jeg kan i sannhet si at jeg aldri har møtt dem.»

skjul