Tekstversjon av Vidkun Quislings tale
Mannsstemme: Vidkun Quisling, den norske regjerings nye sjef, gir nå en erklæring til det norske folk.
Vidkun Quisling: Norske kvinner og norske menn! Jeg skal gjenta den erklæring som jeg leste opp klokken halv åtte.
Proklamasjon til det norske folk:
Etter at England hadde brutt Norges nøytralitet ved å utlegge minefelter i norsk territorialfarvann, uten å møte annen motstand enn de vanlige intetsigende protester fra regjeringen Nygaardsvold, har den tyske regjering tilbudt den norske regjering fredelig hjelp, ledsaget av en høytidelig forsikring om å respektere vår nasjonale suverenitet og norsk liv og eiendom. Som svar på dette tilbud, i en for vårt land uholdbar situasjon, har regjeringen Nygaardsvold iverksatt alminnelig mobilisering og gitt den hensiktsløse ordre til de norske stridskrefter å motsette seg den tyske hjelp ved væpnet makt. Selv har regjeringen flyktet, etter således lettsindig å ha satt landets og dets innbyggeres skjebne på spill.
Under disse omstendigheter er det den nasjonale samlingsbevegelses plikt og rett å overta regjeringsmakten for å verne om det norske folks livsinteresser og Norge sikkerhet og selvstendighet. Vi er de eneste, som i kraft av forholdene og vår bevegelses nasjonale mål, kan gjøre dette, og derved redde landet ut av den desperate situasjon som partipolitikerne har ført vårt folk opp i.
Regjeringen Nygaardsvold er trådt tilbake. Den nasjonale regjering har overtatt regjeringsmakten med Vidkun Quisling som regjeringssjef og utenriksminister, og med følgende andre medlemmer: professor Birger Meidell, kirke- og undervisningsminister; politisjef Jonas Lie, justisminister; doktor Gulbrand Lunde, sosialminister; direktør Albert V. Hagelin, handels- og forsyningsminister; arkitekt Tormod Hustad, landbruksminister; professor R. Schanke, arbeidsminister; godseier Frederik Prytz, finansminister; major R. Hvoslef, forsvarsminister.
Alle nordmenn oppfordres til å vise ro og besindighet i denne, for vårt land, så vanskelige situasjon. Ved felles anstrengelser og alles godvilje skal vi berge Norge fritt og frelst gjennom denne svære krise.
Jeg tilføyer, at slik som situasjonen har utviklet seg, er enhver fortsatt motstand, ikke bare nytteløs, men direkte ensbetydende med kriminell ødeleggelse av liv og eiendom. Enhver embetsmann, og andre stats- og kommunale tjenestemenn, og i særdeleshet alle vårt lands offiserer i hær, marine, kystartilleri og luftvåpen, er forpliktet til å lyde ordre utelukkende fra den nye nasjonale regjering. Enhver avvikelse herfra vil medføre det alvorligste personlig ansvar for vedkommende. For øvrig vil det bli gått rettferdig og hensynsfullt frem mot alle landsmenn.
Mannsstemme: Det var Vidkun Quisling som talte.
Krig i Norge
9. april 1940 ble Norge angrepet av tysk krigsmakt. I løpet av 24 timer var Narvik, Trondheim, Bergen, Stavanger, Egersund, Kristiansand, Arendal, Horten og Oslo besatt av tyske tropper. Den norske regjeringen hadde sittet sammen siden klokka halv to om natten. De hadde avvist den tyske sendemannen Curt Bräuers krav om overgivelse og fattet vedtak om "alminnelig mobilisering". Denne opplysningen ble sendt ut gjennom NRK flere ganger ut over ettermiddagen 9. april. Etter at tyskerne hadde tatt kontrollen i NRKs studio ved femtida, var sendingen fra Oslo stengt i nærmere tre timer.
Statskupp på radio
I den forvirringen som rådet, gikk Vidkun Quisling, lederen av partiet Nasjonal Samling, som hadde fått minimal oppslutning ved flere valg, de få skrittene fra sitt rom på Hotel Continental og ned til NRKs studio. Der framførte han klokka 19.30 sitt budskap til det norske folk. Han erklærte at den flyktende regjering Nygaardsvold var trådt tilbake til fordel for en regjering utgått av "den nasjonale samlingsbevegelse" med ham selv som statsminister, og at all mobilisering var stanset.
Dette er blitt kalt verdens første statskupp gjennom kringkasting, og det inngikk ikke i de offisielle tyske planene for invasjonen i Norge.
Les mer
Quisling hadde imidlertid støtte fra de nasjonalsosialistiske partifunksjonærene ved den tyske legasjonen i Oslo. Det var Hans Wilhelm Scheidt som gikk til NRK og krevde overfor riksprogramsjef Olav Midttun at Quisling skulle få slippe til med sin regjeringserklæring.
Krigshandlingene i Norge ble avsluttet da regjeringen og kongen forlot Tromsø med den britiske krysseren "Devonshire" 7. juni. Tre dager senere undertegnet general Otto Ruge avtalen med tyskerne om å overgi alle styrker som fortsatt sto under våpen i Norge. Vi var okkupert av Tyskland. Men flere medarbeidere fra NRK fulgte med konge og regjering og etablerte i samarbeid med BBC den såkalte "London Radio", som gjennom sine sendinger skulle få stor betydning for stemningen i det okkuperte Norge.
Høsten 1940 hadde tyskerne oppgitt tanken på å få etablert en bred nasjonal samlingsregjering, slik de hadde klart i Danmark. Den tyske rikskommissæren Josef Terboven forbød derfor 25. september alle andre politiske partier enn Nasjonal Samling, og utnevnte 13 "kommissariske" statsråder som skulle stå for styringen av landet. Som en konsekvens av dette ble både NRKs direktør, Egil Sundt, og riksprogramsjef Olav Midttun avsatt av Nasjonal Samling. Styret i Norsk rikskringkasting ble formelt "entlediget" 7. desember 1940. De hadde imidlertid ikke vært innkalt til møte siden nyordningen i slutten av september, da den kommissariske statsråden for kultur- og folkeopplysning, Gulbrand Lunde, ga Hamar-advokaten Wilhelm Frimann Koren Christie fullmakt til å omorganisere NRK med tittelen riksfullmektig.
Det oppsto til dels voldsomme personlige og politiske motsetninger mellom ulike fraksjoner av NS i NRK. Christie ble i 1941 etterfulgt av Kjetil Harnoll, NS-fylkesmann i Bergen og Hordaland. Og i 1942 ble Harnoll etterfulgt av professor Hans Skarphagen ved NTH. Hans Fredrik Dahl peker på at flere av "den nye tids folk" i NRK hadde vært pionerer på kringkastingens område i Norge (Dahl, 199, s. 301). Carl Bødtker, Edvard Sylou-Creutz og Gustav Berg-Jæger hadde alle vært knyttet til Kringkastingsselskapet AS.
Tilman Hartenstein skriver i Radioteatrets historie at de høyreorienterte hørespillforfatterne "formidlet politiske og nasjonale klisjeer i en radiosæregen kombinasjon av heimstaddiktning, tilgjort folkelighet og opphøyd utopisk atmosfære. Radioteatret framsto som uttrykksform for den delen av norsk litteraturliv som passet godt i NS-ideologiens Blut-und-Boden" (Hartenstein, 2001, s. 10).
Kringkastingen som propagandaverktøy
Politisk ble kringkastingen prioritert høyt av de nye makthaverne i landet. En rullerende radioutstilling, "Kringreisa", ble satt i gang i Stavanger i desember 1940. Radioen ble sett på som et viktig propagandainstrument for tyskerne og Nasjonal Samling, men med de faste nyhetssendingene som var blitt etablert fra Radio London hver dag klokka 18.30, ble radioapparatene et tveegget sverd.
2. august 1941 kastet derfor nazimyndighetene kortene i propagandakrigen over eteren ved å kunngjøre at samtlige radiomottakere i visse deler av landet skulle innleveres til politiet. Det var bare ei eksklusiv gruppe NS-medlemmer som fikk beholde radioapparatene sine. Tyskerne opplyste at 538 000 radioapparater ble levert inn.
Les mer
Til tross for at det kunne straffes med inntil to års tukthus i Tyskland dersom det ble oppdaget at du fortsatt hadde et radioapparat ulovlig, var det mange som beholdt dem. Og det var jo heller ikke så lenge siden mange radioamatører hadde bygd sine egne krystallapparater. På Norsk Hjemmefrontmuseum i Oslo kan vi se eksempler på kreative løsninger for hvordan de ulovlige radiomottakerne kunne skjules. Og inndragningen resulterte i en oppblomstring av et annet nyhetsmedium – den illegale pressen. Mange av disse enkle, stensilerte blekkene inneholdt ikke annet enn nyhetene fra London.
Dette er London
Selv om alle radioapparater ble inndratt av myndighetene i 1941, lyttet mange i smug til "stemmen fra London". Den norske regjeringen i London hadde egne sendinger med informasjon og propaganda på BBC.
Kontakten mellom NRKs redaksjon i London og den norske eksilregjeringen var svært tett. De holdt begge til i det norske regjeringskontorbygget Kingston House ved Hyde Park.
Så selv om den redaksjonelle friheten formelt ble opprettholdt, kunne "stemmen fra London", Toralv Øksnevad, skrive til Kirke- og undervisningsminister Nils Hjelmtveit at "det er oss meget maktpåliggende å være i samsvar med våre civile og militære myndigheter" (Dahl, 1999, s. 200).
Hans Fredrik Dahl gir i boka Dette er London Øksnevad en betydelig del av æren for den tilliten som ble etablert mellom regjeringen og NRK i London.
Stemmen fra London
Sendingen fra London besto av en halv time med BBC-nyheter med norsk tale tidlig om morgenen, en hovedsending på en halv time om kvelden med BBC-nyheter og et rent norskprodusert program, og til slutt en sending på ti minutter rett over midnatt som vesentlig tok for seg den militære situasjonen.
Nyhetsbulletinen fra BBC hadde forrang i sendingene. Nyhetene fra Norge ble formidlet fra pressekontoret ved den norske legasjonen i Stockholm. Og i tillegg kom kongens og statsrådenes taler og små kronikker fra ulike NRK-medarbeidere. Dette var nyhetskommentarer med en personlig, delvis kåserende form, men med en sterk moralsk appell.
Et helt spesielt tilbud fra London Radio var særmeldingene. Disse hadde verken BBC eller NRK noen innflytelse på. Heller ikke norske myndigheter hadde ansvaret for disse kodemeldingene, som var beregnet på agenter i det okkuperte Norge. Det var det britiske forsvarsdepartementet som leverte meldingene direkte på hallomannens bord, ofte i siste liten under selve avviklingen av sendingen.
Særmeldinger
Les mer
Etter hvert som motstandsbevegelsen i det okkuperte Norge ble bedre organisert, vokste særmeldingene i antall. De understreket den konspirative forbindelsen mellom London Radio og motstandsbevegelsen, noe som sikkert bidro til å øke sendingenes verdi. Svært få forsto hva meldingene betydde, men folk oppfattet at de for noen få var svært viktige.
På et bestemt område fikk okkupasjonstida en avgjørende betydning for NRK. Helt fra institusjonen var blitt vedtatt opprettet av Stortinget, hadde det vært klart at lokalene i den nedlagte Brødrene Hals’ pianofabrikk i Continental-kvartalet i Oslo sentrum var helt utilfredsstillende for en moderne kringkaster. I april 1940 sto nybygget på Marienlyst fortsatt ikke klart. Men allerede da kom okkupasjonsmaktens krav om at bygget måtte utvides. De ønsket faktisk en fordobling av arealet med en helt ny "teknisk" fløy. Når så propagandakrigen i eteren ble innstilt høsten 1941, ble også iveren etter å få nybygget ferdig mindre. Byggekomiteen omgikk imidlertid ordren om stans i virksomheten, og de offensive byggeplanene ble fullført nærmest illegalt.
Tyske sendinger fra Marienlyst
Etter at radioapparatene ble inndratt og de norske lytterne forsvant, ble også sendetida redusert fra over ti timer daglig til under åtte timer. Og det var de rimeligste sendingene, de med grammofonmusikk, som økte sammenlignet med de mer kostbare programmene. I 1944 utgjorde musikken omkring 65 prosent av den totale sendetida, mot noe under halvparten i 1940.
En stadig større del av kostnadene ved driften av kringkastingsnettet i Norge ble dekket av Reichskommissariat. Det oppholdt seg nærmere 400 000 tyske soldater i landet, og de måtte naturligvis få sitt eget radiotilbud. Det begynte allerede i 1940 med daglige sendinger av to timers varighet, men dette økte jevnt utover i krigen, og i 1944 ble det daglig sendt åtte og en halv time radio på tysk.
Les mer
Tyskernes øvrige sendinger fra Oslo forteller mye om hvor viktig radioen er som propagandainstrument i en krigssituasjon. Abteilung Rundfunks norske medarbeidere lagde nyhetssendinger med tanke på nordmenn ute. Disse ble sendt på linje til Berlin og spredt fra kraftige kortbølgesendere i Zeesen. Det ble også lagd egne sjømannssendinger rettet mot 40 000 norske sjøfolk som seilte i utenriksfart under hele krigen. Hver fjortende dag ble det lagd en nyhetssending beregnet på nordmenn som oppholdt seg i Sverige. Over grensen skulle nøytralisere tyskfiendtlige nyhetsoppslag i Sverige og oppfordret nordmenn til å vende tilbake.
Rettsoppgjøret innad i NRK ble lettere enn mange hadde fryktet. Bare to av de 51 funksjonærene som var ansatt 8. mai 1945, og som var medlemmer av Nasjonal Samling, hadde vært ansatt i NRK 9. april 1940. I tråd med prinsippet om at alle disposisjoner etter 28. september 1940 var å betrakte som illegitime, ble de 56 funksjonærene som var ansatt av NS-regimet, men som selv ikke var eller hadde vært medlemmer av partiet, formelt oppsagt. Men de fleste av dem var klare til å rykke inn i stillingene sine igjen så snart de ble utlyst. De fleste var tilbake allerede høsten 1945.
Kilder
Dahl, H. F. (1999). Dette er London. NRK i krig 1940–1945. J.W. Cappelens forlag AS.
Hartenstein, T. (2001). Det usynlige teatret. Radioteatrets historie 1926–2001. NRK Aktivum.