Forebygging av kriminalitet

Det får igjen konsekvenser for hvordan vi forklarer kriminaliteten. Samfunnsforskere og politikere legger vekt på forskjellige forklaringer på kriminelle handlinger, avhengig av hvilken faglig bakgrunn de har, eller hvilket parti de representerer. Det finnes to grunnleggende forklaringsmodeller for kriminalitet: en individuell forklaringsmodell og en samfunnsmessig forklaringsmodell.

I den individuelle forklaringsmodellen ser man for seg at årsaken til kriminalitet er lovbryterens personlighetstrekk, personens dårlige moral og sinnelag. I den samfunnsmessige forklaringsmodellen, derimot, mener man at årsaken til kriminalitet er sosiale og økonomiske ulikheter i samfunnet. Forskere vil ofte mene at årsaken til kriminalitet er en kombinasjon av individuelle og samfunnsmessige forhold, mens de politiske partiene gjerne framhever det ene eller det andre. Ofte kan vi se at partier på venstresiden framhever samfunnsmessige forklaringer, mens de på høyresiden legger vekt på individuelle forklaringer.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Ilja Hendel

Straff i forskjellige former, som oftest bøter eller fengsel, er en av de viktigste og mest synlige måtene samfunnet forebygger kriminalitet på. Vi straffer for å hindre at den som blir straffet, gjentar lovbruddet. Det er dette vi kaller individualpreventiv virkning. Hvor strenge straffene er, skal også forebygge at andre begår lovbrudd. Vi håper at de lar være fordi de blir redde for selv å bli straffet. Dette kalles allmennpreventiv virkning.

Narkotikapolitikken kan spille en rolle her. Narkotikakriminalitet (som stort sett innebærer besittelse, salg og smugling) utgjør en stor del av de anmeldte lovbruddene. Vi vet også at vinningskriminalitet og vold ofte kan knyttes til narkotikabruk og annen rus. Hjelp til behandling og avrusning, og å hindre at folk begynner med narkotika, kan derfor være viktig i kriminalitetsforebyggingen.

Vi vet også at det å ha arbeid kan hindre tilbakefall til kriminalitet. Ifølge en artikkel i Statistisk sentralbyrås magasin Samfunnsspeilet havner innsatte som har jobb når de blir løslatt, sjeldnere bak murene igjen enn de som er uten jobb. Det er også færre av dem som har jobb i utgangspunktet, som begår lovbrudd og blir fengslet.

I en stortingsmelding om kriminalomsorgen fra 2008, Straff som virker^[1], skriver regjeringen at samfunnet må gi støtte til dem som kommer ut av fengsel og gjør sitt beste for å komme tilbake til samfunnet. Det gjelder tilbud som alle borgere har rett til: bolig, utdanning, arbeid og helsetjenester. Risikoen er størst når det tar tid før den løslatte får tilbud om rusbehandling eller om en annen bolig enn hospits.

Baserer vi oss på den samfunnsmessige forklaringsmodellen, blir det viktig å arbeide for å utjevne forskjellene i samfunnet. Da er det viktig å sørge for gode oppvekstsvilkår for barn og unge, blant annet gjennom skolene, helsetjenesten, barne- og ungdomspsykiatrien, og eventuelt gjennom barnevernet og politiet. Å utjevne forskjellene i samfunnet favner om store politiske områder og er et stort prosjekt også i et Norge der folk er forholdsvis likestilte.

Statistikk og forskning viser at det er svært mange av de innsatte i norske fengsler som har en vanskelig bakgrunn, med blant annet foreldre som ruser seg, kontakt med barnevernet, arbeidsledighet og egne rusproblemer. Familiepolitikk, arbeids- og utdanningspolitikk og helse- og sosialpolitikk er blant områdene det settes inn ressurser på. I 2007 skrev Justis- og politidepartementet (nå Justis- og beredskapsdepartementet) at et av de viktigste områdene regjeringen vil legge vekt på i justispolitikken, er forebygging og bekjempelse av kriminalitet: «En aktiv og helhetlig velferdspolitikk er nødvendig for å forebygge og bekjempe kriminalitet.» Her nevnes blant annet fritids- og aktivitetstilbud for unge som et sentralt element i det forebyggende arbeidet.