Reservoarbergartene sør i Nordsjøen
Det norske oljeeventyret begynte på mange måter med funnet av oljen på Ekofiskfeltet i sørlige deler av Nordsjøen i 1969. Dette skulle vise seg å være verdens største oljefelt til havs. På et havdyp på 75 meter fant man olje i kalksteinsreservoarer fra sen kritt. Disse ble avsatt i grunne hav i Sentralgraben. Reservoaret ligger på 3000 meters dybde.
Kalkstein er en bergart som ofte har god porøsitet, rundt 40 prosent, men fordi porerommene ikke er i forbindelse med hverandre, er permeabiliteten svært lav.
Først når saltavsetninger fra perm ble plastiske og beveget seg oppover i lagrekken, sprakk kalksedimentene opp, og det dannet seg sprekkenettverk, slik at olje kunne strømme ut fra formasjonen. Permeabiliteten er veldig lav inne i bergarten (1 mD), men høy i sprekkesystemet, slik at permeabiliteten varierer fra 1 mD til 50 mD. På Ekofisk er derfor reservoarkvaliteten særdeles god.
Valhall er et oljefelt som ble oppdaget i 1975 og satt i produksjon i 1982. Feltet ligger på 70 meters havdyp, og reservoaret er kalkstein på 2400 meters dyp.
Reservoarbergartene i midtre del av Nordsjøen
I midtre del av Nordsjøen er det funnet mange mindre olje- og gassfelt og et stort gassfelt, Sleipner. Det er blitt produsert fra Sleipner siden 1993.
Hovedreservoarene i Sleipnerfeltet er sandstein i Huginformasjonen som er avsatt i midtre jura, i strandsoner i Brentdeltaet. Reservoaret ligger i forkastningsfeller, og det ligger på mellom 2300 og 3450 meters dyp.
I 2010 ble Johan Sverdrup-feltet oppdaget. Dette er det største feltet som er funnet på norsk sokkel på mange tiår. Reservoarformasjonen er sandstein i Draupneformasjonen. Det ligger på 1900 meters dyp, og det har svært gode reservoaregenskaper. Porøsiteten er mellom 20 og 30 prosent, og permeabiliteten ligger i området 10.000–30.000 mD. Mye av sanden er helt ukonsolidert, noe som betyr at sandkontroll-tiltak må iverksettes i kompletteringen.
Reservoarbergartene nord i Nordsjøen
De store feltene Statfjord, Gullfaks, Oseberg, Snorre og Brage ble funnet på 1970-tallet nord i Nordsjøen. Disse feltene har, ved siden av feltene på Ekofisk, vært de viktigste oljeproduserende feltene på norsk sokkel.
Statfjord-, Gullfaks-, Oseberg- og Brage-feltene har hovedreservoarene i Brent- og Statfjordformasjonene. Den viktigste av formasjonene, Brentformasjonen, ligger i Brentdeltaet i Vikinggraben og ble avsatt i midtre jura. Oljefellene er i hovedsak roterte forkastningsblokker og ligger på 2500–3000 meter. Reservoarene har gode egenskaper, og kvaliteten på oljen er god.
Reservoarene på Snorrefeltet ligger i Statfjord- og Lundeformasjonene som er avsatt i trias og tidlig jura. Reservoarene er komplekse med mange elvekanaler og interne barrierer.
Trollfeltet, som også ligger i nord i Nordsjøen, er et enormt gassfelt. Trollfeltet har en gasskappe på flere hundre meters høyde. Feltet er delt i øst og vest. I øst er det et tynt, oljeførende lag, mens det i vest er et oljeførende lag som er ca 22–27 meter høyt. Dette laget ligger under gasslaget. Det blir produsert både olje og gass fra feltet. Gassproduksjonen fra feltet blir eksportert til Europa og er en viktig del av den europeiske energiforsyningen.
Hovedreservoaret i Trollfeltet ligger i Sognefjordformasjonen. Sanden er avsatt i øvre jura i grunne havdyp nær strandsonen. Reservoaret har tre store forkastningsblokker, og reservoaregenskapene er svært gode.