Konservering og lagring av engavlinga

Dersom grovfôret skal brukes utendørs eller i uisolerte hus om vinteren, kan det være en fordel med høy.

For å konservere engavlinga og hindre at bakterier og sopp får utvikle seg, må vi ha kunnskap om hvordan disse organismene lever og fungerer. Vi må ta i bruk de tiltaka som på beste og rimeligste måte «gjør livet surt» for dem.

Gode virkemiddel vi kan bruke, er å

• hindre tilgang til vann
• stenge tilgangen av oksygen
• justere surhetsgraden – pH – i omgivelsene
• benytte mikroorganismer som gir liten skade, til å konkurrere ut dem som er skadelige
• regulere temperaturen (lite brukt under norske forhold)
• kombinere de fire første tiltaka som er nevnt ovenfor

Begrenset bruk

Bilde: NIBIO

Tidligere var den vanligste konserveringsmåten å tørke avlinga til høy. Det gjør vi ved å tørke avlinga mens den ligger på bakken, henge graset opp på hesjer, stable graset opp i såter eller hauger og ved å kjøre avlinga inn på låven og tørke den der.

Hvis vi lykkes med å få graset tørt uten at det kommer regn på det, gir dette god lagring. Høy kan holde seg over flere år, spesielt hvis vi strør på litt salt, som trekker ut det som måtte være igjen eller komme til av fuktighet.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-SA

Bilde: Ragnhild Kjeldsen

Lagrer vi engavlinga på en slik måte at det ikke kommer til luft, sørger vi for å gi dårlige livsbetingelser for mange bakterier og sopper som er avhengige av oksygen for å vokse. Dette utnytter vi når vi lagrer avlinga i tårnsiloer, i plansiloer eller i rundballer. Tidligere var det vanligst med tårnsiloer, men etter hvert har rundballer tatt over.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-SA

Bilde: Ximonic

Når avlinga blir stengt inne, følger det med litt luft, men den blir brukt opp etter kort tid. Da dør de organismene som må ha luft. Det er selvfølgelig avgjørende at siloen eller rundballen er tett og ikke slipper inn luft. Engavling som blir konservert på denne måten, kalles surfôr, silofôr eller bare silo.

På norsk bruker vi ordet silo, som vi har fått fra engelsk. Det betyr lagringstank, og det ble vanlig å bruke silo om tårnsiloer der gras ble lagt i silo. Å ensilere betyr å legge i silo. Surfôr er et viktig fôrmiddel og tilfører om lag halvparten av energien som norske melkekyr trenger.

For å få senket pH-verdien i fôravlinga raskt og effektivt etter høsting kan vi tilsette ulike typer syre. Maursyre er mye brukt, men vi kan også bruke andre former for syre til å senke pH-verdien. Preparater som brukes på denne måten, kalles ensileringsmidler. De ulike midlene som finnes på markedet, har ulik pris og gjerne både fordeler og ulemper i praktisk bruk. Her gjelder det å velge det som passer best, og som gir best økonomisk resultat.

Vi kan også bruke andre typer tilsettinger som stimulerer til økt produksjon av syre. Uansett svarer det seg nesten alltid å ta kostnaden med å bruke ensileringsmiddel, siden det gir bedre konservering av engavlinga enn om vi ikke bruker slike midler.

Når vi lagrer engavlinga slik at oksygen ikke kommer til, overtar etter hvert bakterietyper som kan leve uten oksygen. De er samtidig effektive til å produsere syrer. Det gjør at surhetsgraden i massen, pH-en, senkes.
Det er særlig melkesyreproduserende bakterier som får overtaket når pH-verdien blir lav, siden det bare er dem som tåler så lav pH. Etter litt tid blir pH-verdien så lav som 4,2 eller enda lavere. Da er silomassen stabil og kan holde seg over lang tid. Men med én gang siloen åpnes og det kommer luft til, kan andre organismer, blant annet muggsopp, utvikle seg og skade fôret.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-SA

Bilde: Sissel Paaske

Når vi har mulighet for det, kan det være aktuelt å fortørke engavlinga før ensilering. Ferskt gras inneholder vanligvis 15 til 20 prosent tørrstoff. Ved fortørking kan vi øke dette til 25 til 30 prosent eller mer. Da reduserer vi også avrenninga fra siloen, og gjæringa går lettere.

Hvis vi tilsetter ensileringsmiddel når vi høster den fortørka avlinga, kombinerer vi alle de fire aktuelle metodene som fremmer lagringa av engavlinga. Vi begrenser tilgangen på vann og luft, samtidig som vi senker pH-verdien direkte ved å tilsette syre og indirekte ved å stimulere bakterier som gir et gunstig gjæringsforløp.

Å satse på fortørking kan være risikabelt med det ustabile klimaet vi har her i landet, for dersom det kommer regn før vi får samla inn avlinga, kan den bli skada. Men hvis vi lykkes med fortørking før ensilering, har det vist seg at dette er en effektiv metode – som også gir et fôr som dyra setter pris på.

Det er mange hensyn å ta når vi skal velge metode for å konservere engavlinga. Tilgangen på arbeidskraft, maskiner og teknisk utstyr til innhøsting og til praktisk fôring er viktig. Dessuten må vi legge vekt på at fôret blir godt og smakelig for dyra, og at fôret ikke blir forurenset med jord slik at vi får sporer i melka.

Alle konserveringsmetodene fører til at noe av næringsinnholdet i avlinga går tapt, men det er viktig å gjøre jobben raskt og effektivt slik at tapet blir minst mulig. Ikke minst må vi ta hensyn til helse, miljø og sikkerhet når vi bruker maskinene og tilsetter syre som ensileringsmiddel, og for å unngå fallulykker i tårnsiloer.